tekst: Kjell A. Arntzen       foto: fra Nidarosdomen

 

Sannsynligvis den siste artikkelen jeg skiver for Ranheimsavias, men det føles slett ikke vondt når jeg skal promotere menighetens nyttårskonsert som i år ble vårkonsert. Og hvilken vårkonsert det kommer til å bli! Torsdag 16. mars kommer landet beste guttekor og Årets Trondheimheimer, Nidarosdomens guttekor og deres dirigent Bjørn Moe til Ranheim kirke. Det blir det en skikkelig konsert av!

 

Kunstnerisk opplevelse

Vår absolutte «primus motor» når det gjelder arrangement av konserter, Ingrid Almås, forteller at denne gang arrangerer Ranheim og Charlottenlund menighet er kunstnerisk opplevelse for oss. – Vi får høre vakker korsang av Norges beste guttekor, byens eget Nidarosdomens Guttekor. De har nå passert Sølvguttene i kvalitet, forteller Ingrid og smiler.

 

• I tillegg til guttekoret Milenburg Joys Jazz Quintet. Det er Norges beste band på formidling av klassisk melodiøs «hot» 20-tallsjazz fra New Orleans og Chicago. Jeg må ta med at denne gang arrangeres menighetens konsert i samarbeid med Musicus Prosjekt as.

 

Sikre deg billett til konserten nå

Billetter får dere kjøpt via Hoopla.no og ved inngangen om det er billetter ledig etter forsalget.

 

Bjørn Moe – dirigent og Årets Trønder

Bjørn Moe er fra Trondheim, nærmere bestemt så er han «Øya-gutt» fra Elgeseter gate. Han vokste opp sammen med to andre «Ranheisgutter» so har gjort seg noe bemerket i bydelen. Jeg tillater meg å la Knut Skjervold og undertegnede sole oss litt i glansen av Bjørn ved denne anledningen. Bjørn begynte i Nidarosdomens Guttekor i 8-årsalderen. Etter hvert utdannet han seg som musikkpedagog og kordirigent. Fra 1973 ble han dirigent for Nidarosdomen Guttekor. Denne jobben har han fortsatt. Det er 70 år siden han startet i koret og det er i år hele 50 år siden han startet som koret dirigent.

 

Bjørn Moe var assisterende dirigent under Ludvig Nielsen fra 1965 til 1973. Hvorvidt han skal pensjonere seg nå etter å ha nådd en god, voksen alder på 78 år, vites ikke. På mange måter fortjener han det, men guttekontoret og Trondheim har fortsatt bruk for han,

 

Bjørn har mottatt Kongens fortjenestemedalje i gull i 2002. Samen med koret mottok han også Sør-Trøndelag fylkets kulturpris det samme året. Så nå i 2022 ble han stemt fram som Årets Trønder! Det var en kåring han satte stor pris på. I følge Adresseavisen sa han i forbindelse med denne kåringen; «Jeg blir jo nesten litt rørt av dette. Dette er fryktelig stas».

 

Vi satser på full kirke

Vi har hatt Bjørn Moe og Nidarosdomen Guttekor på nyttårskonsert i Ranheim kirke tidligere. Kirka er et suverent konsertlokale for kor, band og orkester. På kort tid har «Hekla Stålstrenga», Hanne Sørvåg, Sigvart Dagsland, Lars Bremnes og Maria Haukaas Mittet, Are Hembre og «Bettan» besøkt oss. Alle disse har gitt ros til Ranheim kirke som konsertlokale. Det samme vil være tilfellet etter besøket vi nå venter. La oss gå «mann av huse» for å overvære konserten den 16. mars.

 

av: Per Svendsen

 

Etter all sannsynlighet er dette det siste brevet Ranheimsavisa mottar fra «den gamle i Olderdalen». Temaet Per tar opp denne gang er «Lesevansker og leseglede» og «Kjell og Tjelden». Kanskje to vidt forskjellige tema, men det er Pers penn som kommer med dette. Litt vemodig er det, men Per og jeg vil fortsette samtalene, praten og diskusjonene både i Sverre Svendsens vei og andre steder. Jeg benytter anledningen til å takke for alle brevene Ranheimsavisa har mottatt i flere år. De har både vært veldig leseverdige og tankesettende.

 

Innledning: Høy alder, svekket helse og begrenset sosialt nettverk reduserer tilgangen til aktuelle tema for mine brev fra Olderdalen. Spesielt ille blir det når brevskriveren i tillegg ikke er inne på sosiale media som Facebook, Twitter, Instagram og TikTok. Minnebilder kan naturligvis hentes fram, men som ofte siterte Nils Arne Eggen sa: «Det er neste fotballkamp som gjelder». Spesielt vi gamle må huske på å være mere framoverlente.

NRK har mer og mer blitt mitt «input» fra storsamfunnet. Januar-brevet er basert på det jeg har «opplevd» og som har gjort sterkt inntrykk fra godstolen foran TV-skjermen ved inngangen til et nytt år.

 

Rett er ikke dette utsagn i forhold til mitt temavalg for januar-brevet. De daglige nyheter fra den grusomme krigen i Ukrainia, tørke og flom, sult og nød hos millioner i Afrika, kvinner som nektes å delta i hjelpeorganisasjoners arbeide

har også i januar dominert nyhetsbildet. Disse tema krever mere profesjonelle skrivere enn den gamle fra Olderdalen.

 

Lesevansker

For å oppleve leseglede, som er et av mine tema i januar-brevet, betinges dette av leseferdigheter.

I flere TV- innslag nå i januar er vi gjort kjent med at hele 10.000 elever etter grunnskolen har store skrive- og lesevansker. Et stort antall av ungdommer går ut av grunnskolen uten evne til å tilegne seg enkle tekster. Dessverre er mange også i dag utesteng fra adekvat faglig hjelp. I mine skoledager hadde pedagogene, storsamfunnet, også vi elever, et enkelt og grusomt svar på dette problemet: Disse elevene var dumme og måtte ofte som straff gå opp igjen skoleåret! En blodig urett begått mot mange ungdommer.

Skrive - og lesevansker er også et aktuelt tema i Sverige i de siste dagene og er koblet til virkningen av bruken av sosiale nettverk i skolen. Den svenske skolen vil ha lærebøker, «inte paddor och Appar».

 

De sosiale nettverk bygger på at alle meldinger skal være korte, og gjerne fri for tegnsettinger. Resultatet må bli at fler og fler «skygger unna» boka. I denne konklusjon gitt av en eldre, lite oppdatert gamling, hører med er at hele 1,4 millioner briter sto i kø for å sikre seg prins Harrys intime «biografi», en murstein av ei bok.

 

LESEGLEDE

Det begynte med lesing av farmors ukeblader på torsdager. Salgsdagen var onsdag, men den dagen slapp vi yngste ikke til. Den gamle slukte alt av stoff fra herregårdsromantikk det første døgnet bladene var i salg. Hun var eier av ukebladene og første leser, og hun elsket å lese. Så ble det små hefter og GGG-bøker. (Gyldendals Gode Guttebøker.) Disse bøker ligger uleste på Ranheim skole. Hvem har hørt om og er interessert i indianeren «Hjortefot» i dag.

Vår nærmeste nabo i Olderdalen etter krigen var journalist, senere redaktør av Arbeider-Avisa, Eigil Gullvåg. Eigil fikk mange bøker til anmeldelse, hvor ungdomsbøkene ble rettferdig fordelt mellom nabo og kamerat Ivar og skriver Per. Disse bøkene ble senere verdifulle bytteobjekter.

 

En dag, det må ha vært på slutten av 1940-tallet, begynte jeg å bla i en av de få bøker i mine foreldres bokhylle, forfatter Johan Falkberget. Fra den dagen var jeg en av de mange som er leseglad. Guttebøkene ble stuet bort for alltid.

Noen av leserne av Ranheimsavisa husker tidsskriftet Arbeidermagasinet, redigert av litteraturkjempen Nils Johan Rud. Han var i en lang tidsperiode den som ikke bare presenterte oss for Jens von Bustenskjold, men som ga spalteplass til de som senere ble vår tids mest kjente norske forfattere. Rud ble folkeopplysningsformidleren, den som stimulerte de mindre skolerte til å finne lesegleden.

 

Kjell og vår-fuglen Tjelden

«Bygutten» som ble forelsket i Ranheims-jenta Elin og ble en av bydelens viktigste ambassadører.

«Det er med tungt hjerte jeg nå sitter ved tastaturet og skriver Ranheimsavisas artikkel nr 3520» Slik gjorde grunnlegger og mangeårige redaktør Kjell Arntzen oss kjent med en ny avisdød i vårt avisdistrikt.

På «nettet» kom jeg ved en ren tilfeldighet over et referat fra et foredrag av tidligere toppidrettsutøver, nå mere kjent fra flere TV-programmer, Dag Otto Lauritzen. Foredraget hadde tittelen: «Viktig med anerkjennelse». Han sier at vi må «våge å ta noen sjanser og bevege oss utenfor komfortsonen». Han minner oss på at den viktigste muskelen vår sitter mellom ørene.

 

Jeg vet at det er mange i Ranheim-samfunnet som i møte med redaktøren av bydelsavisa har beklaget at avisa legges ned; men ingen har så langt gitt skriftlig uttrykk for at vi vil savner avisa, og slett ingen, som Dag Otto Lauritzen minner oss på, gitt den viktige anerkjennelse til det arbeide som Kjell representerer som en av avisas initiativtakere og driver i 11 år. Et unntak er bydelsmuseets årbok som i 2021 plasserte Kjell i rekken av de i Ranheim-samfunnet som fortjener tittelen; ildsjel.

 

Uredd, og langt utenfor den komfortsonen som Lauritzen nevner, har Kjell tatt opp- og skrevet om forhold som mange er opptatt av, men som vi ofte viker unna. Avisas betydning som nyhetsformidler og «kunngjører» for bydelens mange organisasjoner må spesielt nevnes.

 

Hvem skal nå kommentere alle idrettsaktiviteter, spesielt fotballkampene på høyeste nivå? Hvem skal gi oss nødvendig informasjon om all aktivitet knyttet til kirken vår?

Hvem skal fylle det tomrom som annonsepengene (2 millioner) representerer, og som i sin helhet er sluset tilbake til de mange og ulike organisasjoner i bydelen vår?

 

Og viktigst: Hvem skal nå melde fra til oss «høylandsfolket» om at Tjelden har komment til Grytbakkstranda?

 

ETTERORD

To godt voksne Olderdalinger (fødselsår1933) hadde helt på tampen av januar et

av sine mange frokostmøter i Teslibakken. Vær og føre var naturligvis en viktig

del av samtalen. Vi ble raskt enige om at årets januar har vært mild og spesielt

regnfull. For å utfordre vår hukommelse prøvde vi oss på skoledagenes regn-

regle. Vi kom et stykke på vei med teksten, men måtte senere ha drahjelp av

Solveig.

Jeg tar med visa her, ikke bare for at den er meget velskrevet, lever og nyttes

også i dag i mange barnehager. Men viktigst, for oss en 80 år gammel tekst, en

prøve på egen hukommelse.

Som Dag Otto Lauritzen påpeker for oss; «Den viktigste muskelen vår sitter

mellom ørene.»

 

Regnværsvise

av: Sigbjørn Obstfelder

 

En er en og to er to

Vi hopper i vann, vi triller i sand

Sikk, sakk vi dryppe fra tak

Tikk, takk det regner i dag

Regn, regn, regn, regn

Øsende regn, pøsende regn

Regn, regn. regn, regn

deilig og vått, deilig og rått!

En er en og to er to

Vi hopper i vann, vi triller i sand

Sikk, sakk vi drypper på tak

Tikk, takk, det regner i dag. vann

 

 

 

tekst: Kjell A. Arntzen     foto: KA og andre

Etter at det ble bestemt at Ranheimsavisa skulle nedlegges har jeg fått utrolig mange henvendelser og kommentarer. Fra flere er jeg blitt bedt om å publisere noen av de artikler som Ranheimsavisa kan kalle som sine "seire" for bydelen. Jeg føler det kanskje litt vanskelig, men en sak er jeg veldig fornøyd med resultatet for. På tross av stor motstand fra rådmannen, "Ranheim inn i framtiden" og noen få enkeltpersoner klarte vi å mobilisere politikere til å være med på befaringer og fått gitt dem skikkelig orientering om hva saken dreide seg om. Min avdøde venn, Willy Grytbakk, og folket på Grytbakkstranda, var også medvirkende i dette arbeidet. Den 24.10.2017 skrev jeg dette i Ranheimsavisa:

tekst: Olav Paulsen        foto: Jon-Arne Kambuås

Paulsenslekta har sitt eget familieorkester som er kledd for juletrefestene.

På tampen av min innsats for Ranheimsavisa kom jeg over et betimelig innslag. Familien Paulsen, en av de største slektene på Ranheim, kan i 2023 feire sitt eget 50-årsjubileum for familiens juletrefester. Stort oppmøte fra slektas mange ledd er en viktig årsak til at disse festene kan se tilbake på denne historien. Den 28. desember 2022 ble den 49. juletrefeste avholdt i Folkets Hus til stor glede for store og små i slekta. Så får Olav Paulsen fortelle litt om dette arrangementet: