A+ A A-

av: Kjell Arntzen og Jala Kamal Ghareb

Aleppo 4Jalaa Kamal Gharib (17) er ei tøff jente som bodde i den vakre syriske byen Aleppo. I dag er det ingen ting igjen. Hun har skrevet denne novellen for oss.

En av mine mange syriske venner, Ahmed Hashem Mesto, sendte meg forleden en mail som sa: Jeg har en jente som skrev en liten novelle om hvordan situasjonen i Syria er under krigen. «Jeg tenkte å sende den til deg, kanskje den passer inn i Ranheimsavisa?» Mitt svar var; ja, send den til meg. Novellen er skrevet av Jalaa Kamal Gharib. Ei jente som selv har levd i krigens grusomheter valgt å se at det finnes et håp, et håp i det fjerne opp i all grufullheten de opplever i det daglige. Så lar jeg movellepersonen Razan få fortelle sin historie:

Jeg følte at alt rundt meg var kaos! Alt rundt meg var mørkt, unntatt den røde fargen jeg så. Det var så kaldt at hånden min føltes som stein. Hjertet slo hardt. Pusten var ikke lenger som den var. Hva er det som skjer? Hvor er familien min? Hvor er jeg? Jeg ropte, men ingen svarte.

Jeg heter Razan og jeg er 19 år. Jeg bor i fred og ro med familien min i en liten leilighet i en vakker by som heter Aleppo i Syria. Jeg har en bror som heter Omar. Han er 16 år gammel. Omar er den personen som prøver å få alle i godt humør. Han går på ungdomsskolen og han drømmer om å bli pilot. Familien min er det viktigste jeg har i mitt liv.

Jeg har et liv som er fullt av ambisjoner og drømmer. Min største drøm er å skrive min egen bok, derfor skriver jeg ned alt som skjer med meg i dagen min. Jeg føler meg komfortabel når jeg skriver eller når jeg leser en bok. Bortsett fra å skrive og lese drømmer jeg om å hjelpe hver fattige person. Jeg vil også bygge et barnehjem for å ta vare på de som har blitt foreldreløse. Dette er mine drømmer, men den faktiske virkelighet er annerledes.

Tirsdag 15. mars 2011

Klokka 06.00 tidlig på morgenen våknet jeg til lyden av de vakre fuglene som sang på treet foran balkongen min. Jeg ga dem et smil og løftet hodet mitt og så på den klare himmelen og den lyse gule solen. «God morgen, O verden», sa jeg med et sukk.

«Razan, Omar, - hvor er dere? Frokosten står klar. Kom igjen mine kjære barn,» ropte mamma. Åh for en fin stemme. Jeg liker når hun sier det. Mamma og pappa hører på Fayrouz sanger mens de drikke kaffe. God morgen mamma, hallo pappa, jeg gir dem et kyss før jeg satte meg ned for å spise frokost,

Hmmm for en deilig frokost, men hvor er Omar? spurte jeg. Så kommer Omar: «God morgen alle sammen. Hva syns dere om klærne mine og håret mitt? Hvilke sko skal jeg ha på meg? spurte Omar. «Uff, Omar. Du stiller de samme spørsmålene hver dag. Blir du ikke trøtt min bror eller skal du møte noen?, sa jeg med latter. Faktisk liker jeg å gjøre han sint, men han er jo min beste venn. Ja, det er forskjell i alder, men jeg forteller han absolutt alt.

Noen roper

Aleppo 2

Noen ropte at de hørte kuler og smell. Nå ser gatene i Aleppo slik ut. Krig er så absolutt meningsløst og en uakseptabel måte å løse konflikter på.

Mens vi spiser og snakker i fred og ro om skolen hørte vi plutselig lyden av mennesker som ropte. Vi gikk alle til balkongen for å se hva som skjedde der ute. Vi så en demonstrasjon! Dette var første gag vi så mange mennesker som ropte samtidig, men ikke bare det; Vi hørte lyden av kuler! Vi ble redde. Dette var første gang vi hørte den lyden. Alt som skjedde var første gang i området der vi bodde.

Pappa og mamma roet oss ned og sa: - «Vi er trygge her. Det er ikke noe å være redde for. Dere er sterke og vi er stolte av dere.» Jeg følte meg optimistisk da jeg hørte dette. Jeg så at mamma og pappa smilte. Lyden av kuler stoppet ikke, hvert sekund, hvert minutt og etter hvert hører jeg denne lyden hver time utover dagen.

Klokka 12 på kvelden

Denne kvelden var ganske annerledes! Alt uventet skjedde på denne kvelden. Jeg fikk ikke sove og begynte å skrive ned alt som skjedde i min dag. Etter hvert falt jeg i søvn.

Plutselig begynte en veldig sterkt, men fjern stemme å nærme seg. Hva er det? Er det et mareritt? Jeg følte så mye smerte at jeg ikke kunne bevege kroppen min. Jeg følte at alt rundt meg var kaos! Alt rundt meg var så mørkt at jeg måtte blunke flere ganger for i det hele tatt å kunne se framfor meg. Jeg så ingenting, bare den røde fargen og mange steiner som lå spredd rundt meg og utover området.

Det smalt og alt ble lagt i grus

Jeg begynte å hoste og kunne ikke puste på grunn av alt støvet som svevde i lufta. Jeg skjønte ingen ting, bare at jeg ikke ville være her ute. For bare ett minutt siden var livet mitt helt fint. Og nå? Jeg ville til sengen min igjen. Den gode varme sengen med en komfortabel pute. Jeg ville våkne opp fra dette marerittet, men det var ikke et mareritt, - det var virkelighet! Rundt meg fant jeg bilder av familien min. Jeg fant klær som var revet av mange, Jeg gikk litt, men det var skikkelig tøft for meg. Jeg så døde mennesker på bakken, bygninger som sto i brann og var rast til grunne, alt ble ødelagt på kort tid!

Jeg hørte barn og mennesker rope over alt. Alle skrek om å få hjelp. Jeg gikk raskt tilbake til ambulansen og brannbilen, øynene mine var fulle av tårer. Jeg glemte smerten i min egen kropp og spurte om noen hadde sett noe til Omar, mamma og pappa. Plutselig kom en såret gutt bort mot ambulansen. Blodet dekket ansiktet hans. Det var Omar, broren min!

Aleppo 3

Hvor ufattelig kan lidelser og ødeleggelser knuse framtida for uskyldige barn, unge og eldre. At ungdom har håp om en bedre framtid er fantastisk. Vi må hjelpe folket i Syria på hver vår måte!

I flyktningeleir, tanker og håp

Etter at vi hadde bodd i flyktningeleir i 4 måneder tenkte jeg tilbake til den forferdelige natta. I løpet av ett minutt, bare ett eneste minutt var alt borte og ødelagt. Bomben kom og la alt i grus, tok mange liv og sendte mange på flukt. Bomben kom og tok alt! Den tok de vakre smilene, de varme husene, mor, far og barna. Bomben ødela våre smil og drømmer. 4 måneder full av smerte og tårer, usikkerhet og tristhet.

En dag klokka 06.00 på morgenen våknet jeg og Omar til lyden av de vakre fuglene som synger. De synger midt i en krig med store ødeleggelser, mens vi så på den lyse blå himmelen og de fargerike blomstene. Jeg tok papir og penn og begynte å skrive igjen: SE PÅ DEN LYSE SIDEN AV LIVET, DEN POSITIVE SIDEN. KRIGEN KAN IKKE DREPE DRØMMENE VÅRE. JA, DET FINNES ET HÅP!

Jeg takker Jalaa Kemal Gharib for at vi fikk ta del i denne beretningen om livet i Aleppo. Måtte verden kunne gi dere en ny sjanse slik at dine drømmer kan realiseres. Måtte det snart bli våpenhvile og FRED i Syria og i andre verdenshjørner!

Sport:

  • 1
  • 2
Prev Next

Med FORZA til Kristiansund?

15-04-2019 Hits:138 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

tekst og foto: Kjell Arntzen Etter søndagens kamp står Ranheim TF fortsatt uten poeng i årets Eliteserie. Det er ikke en situasjon vi er tilfredse med, men de vil nok bedre...

Les mer...

Vi må ikke miste trua!

14-04-2019 Hits:114 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

av: Kjell Arntzen Sett med Ranheimøyne ble det nok en begredelig kamp på Extra Arena. Begredelig ble den også sett med Ranheimøyne på storskjerm her i Tydal. Kampen sett under ett...

Les mer...

Tapte alle poengene igjen!

07-04-2019 Hits:132 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

Tapte alle poengene igjen!

av: Kjell Arntzen Dessverre endte også vår andre kamp med tap. Nå kommer vi sterkere tilbake mot Haugesund! Jeg må bare erkjenne at jeg slet meg gjennom første omgang av kveldens kamp...

Les mer...

Idretts- og kulturanlegg i østbyen

01-04-2019 Hits:404 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

Idretts- og kulturanlegg i østbyen

tekst: Kjell Arntzen            foto: Kjell Arntzen og arkiv At Ranheim TF hevder seg i Eliteserien øker barn og unges interesse for fotball, idrett og annen aktivitet. Den østre delen av Trondheim opplever...

Les mer...