A+ A A-

tekst: Harald Walldén                                      foto: nettet

Ranheimsavisa har fått tillatelse både av Harald og Årbokas redaktør, Olav Paulsen, til å få referere Haralds artikkel i historielagets årbok fra 2019. Det er vi svært takknemlig for. Harald forteller om en oppvekst som kanskje var noe spesiell for enkelte som vokste opp i 1950-åra i den sosialdemokratiske bydelen Ranheim? Artikkelen ble temmelig lang så jeg deler den i to deler. De første kommer her og den neste om to dager. Harald forteller sin interessante historie:

En oppvekst med kontroll og frihet

Harald WalldenHarald har god grunn til å smile når han ser tilbake på sin oppvekst på Ranheim. Alt var dog ikke like lett når hans foreldre ikke var arbeidere i fabrikken.

«Jeg har blitt bedt om å berette om oppvekst på Ranheim på 1950-tallet. Det var en barndom preget av store kontraster med både kontroll og mye frihet.

Det var et helt spesielt samfunn å vokse opp i: Et industristed med fabrikken i sentrum, men uansett hvor man befant seg, var det aldri mer enn hundre meter til et jorde med gressende kyr eller en bølgende kornåker. Et samfunn klart atskilt fra byen, midt mellom det gamle bondesamfunnet og det nye etterkrigsnorge. Av og til tok man kanskje på seg litt finere klær og tok Væreringen til byen for å handle enkelte varer, men stort sett fikk man det man trengte på stedet.

Alle var jo i utgangspunktet like, men noen var, selvfølgelig, likere enn andre. Sett fra mitt barnlige ståsted var Presten den høyeste autoritet, og videre var Overlæreren, Stasjonsmesteren og Samvirkelagsbestyreren viktige personer i lokalsamfunnet. Sosialt sett raget nok disponenten på fabrikken, hr. Overwien, høyest. Men det var en meget fjern person for meg, og han hadde jeg bare hørt om. Og da som hr. Overfin, som var navnet han gikk under blant barna.

Presten var fotballfan og elsket Ranheim

På Ranheim visste alle at man holdt ikke barnedåp på de søndagene Ranheim spilte hjemmekamp i Hovedserien (som var navnet på Eliteserien den gangen). På den tiden ble alle kampene spilt søndag kl 1300, og lyden av Sousa-marsjer gir meg fremdeles en sakral stemning. Fortrinnsvis spilt på gamle 78-plater over en noe susete høyttaler. Presten Guldvog var, foruten å være en meget habil kulestøter og diskoskaster, også en stor fotballentusiast. Han kunne selvfølgelig ikke nekte et barn dåpssakramentet, men historiene forteller at seremonien gikk temmelig raskt unna for dem som ikke hadde sjekket terminlisten på forhånd. Han måtte jo få dem ut av kirka så fort som mulig. Deretter en kort springmarsj hjem til presteboligen, et hurtig skift til sivile klær, og ny springmarsj de 300 meterne bort til banen – av og til i svart oljeregnjakke (eller var den mørkebrun?) og slagstøvler, så vidt jeg husker, hvis været krevde det. (Det var jo ikke slik at dåpskjolene var hvit og blå – men jeg liker å tenke at de kunne vært det.)

Organisasjons- og dugnadsbygd

Ranheim hadde et rikt organisasjonsliv med stor dugnadsånd, og var på mange måter ganske oversiktlig: Funksjonærene på fabrikken stemte Høire og handlet på Rian ved Stasjonen, lærerne stemte Venstre og Menighetsrådet Kristelig Folkeparti. Bøndene opp mot Teslia, på Reppe og innover til Være stemte Bondepartiet (i dag Senterpartiet), mens resten stemte Arbeiderpartiet (75-80 prosent) eller kommunistene (opp mot 8-10 prosent) og handlet på Samvirkelaget (Foreninga) som hadde fem avdelinger rundt om.

Kalt en «jævla sossitet»

Jeg vil anta at omgivelsene betraktet min familie som borgerlig, og Farmor fortalte at hun mer enn én gang fikk spørsmålet fra andre fruer (kanskje på fintrønder?) om hvorfor hun i det hele tatt kunne finne på å handle på samvirkelaget. Der var det jo bare arbeidere som handlet! Så ja, det var nok klassetenkning. Men som hun fortalte meg en gang: - Min Gustav var socialdemokrat hela sitt liv. Og dessuten en av de første aksjonærene i Forbruksforeningen. Men som i eksempelet med Overwien slo klassebevissheten begge veier. Selv ble jeg av en eldre mann ved en anledning kalt en jævla sossitet. Jeg hadde ingen anelse om hva dette var, så jeg måtte hjem å spørre om hva det betydde. Ettersom jeg husker det må det jo ha gjort et visst inntrykk, selv om det ikke var i samsvar med hverken hva jeg var oppdratt til, eller hvilke regler som gjaldt i ungeflokken.

Men uaktet hvor man hørte hjemme politisk, sosialt eller kulturelt, samlet man seg om idrettslaget, som kunne skilte med utallige norgesmesterskap (samt olympisk medalje) i friidrett og fremragende vintersportsutøvere både på ski og skøyter. Men først og fremst fotballaget, med landslagsspillerne Hans og Johan Saksvik, som spilte i Hovedserien og trakk tilskuere fra hele distriktet, fra Byåsen til Stjørdal, på kampene. Det gjorde noe med oss, det å kunne sykle rundt i bygda å treffe våre helter på nært hold. Og i styret for idrettslaget satt kommunisten, fagforeningslederen, funksjonæren og bedriftseieren rundt samme bord. Gjensidig respekt oppsto, og jeg tror det hadde mye å si for at ranheimssamfunnet fungerte så bra i et fremdeles klassedelt samfunn.

Mange arenaer for fellesskap

I ettertid ser jeg at følelsen av fellesskap også skyldtes at det var mange arenaer hvor man møttes på tvers av aldersforskjeller og generasjoner. Rett nedenfor Samvirkelaget (i dag Romantica), lå det en krokketbane nede ved bekken. Her kunne vi henge rundt kaillan mens de spilte, og lytte til samtalene dem imellom. De hadde oversikt over hvem vi var, og i heldige øyeblikk kunne vi bli bedt om å springe et ærend for dem. Da gikk det unna! Etter hvert dalte krokketinteressen, og de samme kaillan ble bitt av skotthyllbasillen.

bane for skotthyll

Det var vanskelig å fine bilder av skotthyllbaner på Ranheim. Her ser vi banen på Klefstadhagen i Trondheim. På banen er det alltid stor aktivitet i denne trønderske idretten.

Det ble bygd skotthyllbaner rundt omkring i bygda, og i vår del ble den bygd i Lokkalskogen ved Folkets hus (derav navnet). Der så skotthyllklubben Norden dagens lys. På dagtid hadde vi ungene banen for oss selv, men måtte selvfølgelig vike plassen når de voksne kom. Da fikk vi gjerne oppdraget med å notere poengene for dem. Det gjorde vi jo gjerne, og ved å lytte til samtalene fikk vi økt innsikt i ranheimssamfunnet både når det gjaldt familierelasjoner og hvem som hadde gjort hva både i nær og fjern fortid. Kommentarene kunne ikke sjelden være temmelig bitende. På en godt skjermet slette nede ved bekken hadde andre kailla satt opp kasser som ble brukt til bord og stoler. Der ble det spilt poker, og de hadde av og til med seg medbrakt drikke. Ikke alle var av frisksporttypen, for å si det sånn. Spennende det også, og hvis det ikke var for mange av oss, ble ingen av ungene ble jaget bort.

Hvor var jentene og damene?

Siden har jeg tenkt på hvor i all verden alle damene holdt hus? Men det var vel antakelig nettopp det de gjorde. Holdt seg i hus, mener jeg. Det var jo et stående uttrykk, det å komme seg hjem til kjærringa og kjøttkakan. De hadde selvfølgelig også sine arenaer, men kanskje mer lukkete enn i det åpne landskapet jeg rekte omkring i.

Både Sanitetsforeningen og Arbeiderkvinnelaget var meget aktive, men også her ser vi konturer av et klassedelt samfunn, hvor de mer velhavende var medlemmer i Sanitetsforeningen. Men dette er noe jeg som sagt tenker i ettertid, og som medlem av losje Sagatun var jeg jo egentlig vant med at det var halvt om halvt.

Det som i første rekke kjennetegnet dagene i barndommen var selvfølgelig den frie leken. Beliggende i Strinda kommune, kom Ranheim skole inn under Landsskoleloven. Det vil bl.a. si at vi gikk på skolen annenhver dag, så fritid hadde vi til overmål. Min klasse gikk mandag, onsdag og fredag, mens parallellklassen gikk tirsdag, torsdag og lørdag. Klassen besto av alle barna fra Lusøra-området (navnet sier vel noe om hvordan folk herfra ble betraktet tidligere), noen fra Olderdalen og Reppe og alle fra Øvre Charlottenlund (lang skolevei for dem). Unntatt én ny elev som kom i 5. klasse: Ryktet hadde nok gått foran ham, og da han i den første timen gjorde spillopper, ble han brutalt kastet ut av klasserommet. Deretter ble han overført til den andre klassen. Jeg tror barn har en innebygd rettferdighetssans – og jeg husker fremdeles hvor indignert og lei meg jeg var da jeg fortalte om dette hjemme: Den eneste fra Jakobsliområdet som ikke fikk dele skolevei med resten.

Dysleksi var det ikke noe som het

Et veldig sårt minne fra skolen var en episode som hendte i 4. klasse, og sier noe om skolesystemet og lærerne, men dessverre også om oss barna. Dysleksi «fantes» ikke den gangen: Lærte du ikke å lese flytende og riktig, var du dum. Dum! En elev i klassen skulle lese en setning høyt. I dag er det almen kunnskap at dyslektikere kan komme i skade for å bytte om på bokstaver, så vedkommende leste ordbildet slik han så det.

Eleven ble gang etter gang bedt om å lese ordet om igjen. Læreren ble sintere og sintere og eleven reddere og reddere, naturlig nok. Det hele endte med at vedkommende hårdhendt ble løftet etter genseren og kastet inn på materialrommet av læreren. Jeg var i sjokk, men det forhindret nok heller ikke meg fra å le i friminuttet. Og resultatet? Eleven ble resten av skoletiden kalt dette ordet han leste feil, og hver dag påminnet om sitt nederlag. Så det kunne være brutalt å være barn den gangen også.

Sport:

  • 1
  • 2
Prev Next

TAP mot bunnlag!

24-10-2020 Hits:140 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

Av: Kjell A. Arntzen Vi hadde alt å vinne før kampen ble satt i gang. Etter kampen kan vi slå fast at vi slett ikke grep sjansen. Når våre venner på...

Les mer...

Bra med 1-1 mot Lillestrøm

18-10-2020 Hits:162 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

tekst: Kjell A. Arntzen Det hadde ikke vært noe å si på om Ranheim hadde stukket av med 3 poeng i dagens kamp mot formsterke Lillestrøm. To supersjanser i 1. omgang...

Les mer...

Tap for et av de nederste lagene

11-10-2020 Hits:200 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

av: Kjell A. Arntzen Ranheim dro på seg et surt hjemmetap for Ullensaker/Kisa i serieomgang 15. Det ble 2-3 til gjestene på Extra Arena. I omgang 20 møtte vi det samme...

Les mer...

Godt å slå Sogndal

03-10-2020 Hits:259 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

Godt å slå Sogndal

  tekst: Kjell A. Arntzen                          foto: RIL Lagets nybakte pappa, Michael Karlsen, sørget for målet som ga oss 3 poeng i kveldens kamp mot Sogndal.  Konfirmasjon i familien betød en omprioritering for mitt...

Les mer...