A+ A A-

Av: Harald Walldén      

Det har gått flere enn de 2 dagene jeg hadde forespeilet for Haralds andre del av minner fra oppveksten skulle ha vært publisert. Nyheten om Ranheim Aktivitetshall fortrengte mine planer, så nå måtte dere vente helt til en mandag. Det er en god start på uke 40. Hele denne artikkelen ville vel ha strukket seg til ei bok om vi skulle ha sluppet fortelleren helt løs? Jeg takker Harald for at han ga grønt lys for at Ranheimsavisa fikk dele minnene hans med sine lesere. Mange har allerede lest del 1, så får vi se hvor mange som følger med denne gang.

Den frie leken var tidvis farefull

Når det gjelder den frie leken, kunne jeg skrive mye. Kanskje det vil overraske noen i dag at vi kjørte på langkjelke fra Kockhaugen og ned til fabrikken i svimlende fart? Det sier noe om trafikkbildet den gangen at vi faktisk kunne leke på Riksvei 50 uten at foreldre reagerte på det.

Bllys

 "Pelle" Politi tok seg gjerne en tur til Ranheim i tidligere tider også. Det var stas det også, sier Harald.

Skotthyllbanen var utgangspunktet for leken på- og ved jernbanelinja. En yndet sport var å legge femører på sporet, og deretter lete opp de flate og fine pengestykkene når toget hadde passert. En sommer hadde Storungan fått tak i knallperler. Disse var det om å gjøre å legge slik at de utløste forskjellige rytmiske figurer. Den leken ble det slutt på: Togførerne ble livredde for å passere, og Storungan fikk besøk av Onkel Politi. Status det også!

Det var god plass den gangen, og leken foregikk over store områder. Vårt favorittområde var Leirmær´n og Knotten. Knott var flatt treavskjær fra fabrikken i pelletsstørrelse, og tømt i enorme mengder i området fra Sjøskogbekken bortover mot Lutælva. Altså: Knotten var hele området nedenfor fotballbanene. Jeg har hørt i det siste, sågar fra formannen i Historielaget, at Knotten kun var den halvøya som dukket frem ved fjæra sjø. Men jeg gjentar, også til formannens opplysning: Knotten var hele dette området!

Debattinnlegg i Ranheimsavisa om denne saken vil ikke bli besvart fra min side! Knotten var som et stort prærieområde, bevokst her og der av større eller mindre ørderkratt, og la til rette for alle mulige slags leker. Ofte inspirert av ukens program på Ranheim kino. Når det gjelder halvøya jeg nevnte, ble den av ungene kalt Cape Knotten (etter Cape Canaveral hvor amerikanerne drev sine oppskytninger). Her eksperimenterte Storungan med oppskytninger. De brukte jernrør fylt med ugressalt – det fant de lett tilgjengelig på et større gartneri i nabolaget. Når de puttet noe på toppen og deretter tente på, kunne det skytes ganske høyt.

Rasja var avfallsplassen

Området bortenfor Knotten ble kalt Rasja. Dette ble brukt til alskens avfall fra fabrikken. Bek, f.eks. kunne brukes både til å tette de flatbunnede kanoene som ble bygd, men også, hvis vi puttet det i munnen, til tyggegummi. Tennene ble litt svarte, dog. Området ble også brukt til avfall fra Samvirkelaget, men mest populært var selvfølgelig avfallet fra Nidar sjokoladefabrikk. Vi satt der og ventet, både vi og - rottene. Og her som ellers i samfunnet, var det først til mølla som gjaldt.

Ikke alt vi drev med var altså aktiviteter man i dag vil anbefale av helsemessige årsaker. Heller ikke det å bade blant lutflakene som fløt inn mot Hansbakkfjæra eller Guttongskjæret alt etter hvordan trekken sto. Å tømme urenset lut i Lutælva var bra for fabrikken, og dermed bra for Ranheim. Storungan lærte oss at vannet var spesielt rent på slike dager. Så vi stupte ned i lutflak fra berget og dukket opp midt i dem som en sel i blant isflak.

På tale om isflak: En yndet lek var å seile på isflak i bekken, og vi brukte skistaver til å skyve fra. For meg glapp staven en gang og jeg havnet i vannet. For å utbrodere hendelsen i ettertid fortalte jeg at jeg måtte svømme under to isflak for å komme meg til land. Egentlig ikke nødvendig, for det å banke hodet i et isflak og komme blødende opp med to løse tenner burde jo være dramatisk nok. Jeg ble formanet om å holde meg borte fra isflakene etter å ha fått varme i kroppen og nye klær. Det tolket jeg slik at det gjaldt selvsamme dag. Neste dag, derimot! Jeg nevner dette, fordi hverken barn eller voksne var engstelige. Det var jo folk tilstede i alle hus og lett å tilkalle hjelp.

Allikevel kan jeg ikke huske at vi var mer syk den gangen enn nå. Rent bortsett fra barnesykdommene – det var jo ikke kommet vaksiner for disse. Enkelte foreldre lot ungene bli smittet for å være ferdig med dem: Meslinger, kusma, røde hunder osv. Røde hunder-epidemien i femte klasse husker jeg med stor glede. Jeg var blant de aller første som ble smittet, og da jeg kom tilbake var det bare fem-seks unger tilbake i klassen. Dessverre ble alle friske etter hvert, og undervisningen gjenopptatt.

Barnelosjen Løvsprett

losje Sagatun p Ranheim

Denne bygningen på Hansbakken huset både losje Sagatun og barnelosje Løvsprett. I dag er den i privat eie.

Det er umulig å feste en barndom på et par sider i ei årbok. Det er så mange minner som strømmer på og så mye å fortelle. For eksempel om de mange møteplassene vi barna hadde: I barnelosjen var «alle» med. Ebba Moksnes var barneleder, men møtene ble ledet av barna, med Ebba som bisitter. Finbeck (alle hadde klengenavn) var sekretær og leste protokollen fra forrige møte. Den ble alltid lakonisk avsluttet slik: Etter møtet leika vi og fikk Magne (et barneblad med høyverdig moral); og det var jo strengt tatt derfor alle kom. Det ble arrangert teaterforestillinger, og mottoet var at alle skulle delta.

I Folkets Hus arrangerte pinsemenigheten møter for barna. De ble ledet av Helga Skei, en varmhjertet dame fra Hittertangen. Det var svært spennende da hun på et møte til og med hadde med seg, som vi sa oss imellom, «ekte neger». Det gjorde stort inntrykk. Et voldsomt inntrykk gjorde det på meg da Helga skulle forklare de ti bud. Hun tegnet et stort hjerte på tavla og skraverte det helt hvitt: Alle var rene fra fødselen. Så begynte hun å fortelle hva Jesus ikke likte. Hun brukte en svamp og hvisket bort kritt for hver forsyndelse. Til slutt satt jeg igjen med det hun hadde synliggjort, og kalte et svart hjerte.

Jeg hadde jo både løyet, stjålet (epleslang) og misbrukt Guds navn. Selv om jeg ikke hadde rukket å begjære en annens hustru ennå, var konklusjonen klar: Jeg hadde et svart hjerte – og ingen å snakke med uten å måtte stå til rette for mine synder. Skyld og skam var nok en følelse som mange barn på 50-tallet ble innprentet med. Man kunne snakke om toleranse, men samfunnet satte klare grenser for hva som var akseptabelt eller ikke. Konformiteten var stor og det var nok sikkert en del som følte seg på utsiden, dessverre. En klassekamerat fra Olderdalen var kanskje en av disse? Lutælva og Riksveien (Nyvei´n) skapte klare geografiske skiller mellom de forskjellige grendene og gjengene. Denne gutten dukket opp, først her, så der. Derfor kalte vi ham Ranheim Roint. En gang ble han påkjørt og havnet på sykehus. Da gikk historien slik: Ranheim Roint starta på tur´n, men kom itj længer einn te´ Nyvei´n! Ha ha!

Så nei, alt var ikke bedre før. Hverken under krigen eller på 50-tallet.

Dette var et forsøk på en liten tidskoloritt fra mitt barndoms rike, og opplevelsene kan selvfølgelig se helt annerledes ut for andre, selv for dem jeg var sammen med i gitte situasjoner. Uansett – på Ranheim kunne vi uten frykt lene oss tilbake, og vite at vi hadde Fabrikken, Idrettslaget og voksne som brydde seg bak oss. Vi datt ikke i Strindfjorden, for å si det sånn. Det er kanskje det som kalles trygghet?

Nå er også jeg blitt en av de gamle kaillan

I dag har jeg blitt en av de gamle kaillan på Ranheim. Lokalskogen og skotthyllbanen er borte, de store friområdene likeså. Men ikke alt er forgjengelig heldigvis. Jeg ble varm om hjertet da jeg for en stund siden overvar fotballavdelingens fotoseanse med tusen(!) spillere samlet på ett brett nede i fjæra – fra de minste til eliteserielaget. Initiert som jeg jeg forsto av bl.a. Fredrik Winsnes, som jeg har et tydelig bilde av der han som seksåring sto utenfor klubbhuset og lot vannet fra en åpen takrenne strømme ned over seg. Så kontinuiteten er der, og jeg håper at kommende generasjoner vil finne sin egen ranheimsidentitet tilpasset sin tid. Og vi gamle kaillan og kjærringan kler oss i blått og hvitt, treffer dem på Ranheims hjemmekamper og stemmer unisont med i sangen:

Å-å, Ranheim, Ranheim, vi gir oss aldri. Vi gir oss aldri!

Sport:

  • 1
  • 2
Prev Next

TAP mot bunnlag!

24-10-2020 Hits:146 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

Av: Kjell A. Arntzen Vi hadde alt å vinne før kampen ble satt i gang. Etter kampen kan vi slå fast at vi slett ikke grep sjansen. Når våre venner på...

Les mer...

Bra med 1-1 mot Lillestrøm

18-10-2020 Hits:162 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

tekst: Kjell A. Arntzen Det hadde ikke vært noe å si på om Ranheim hadde stukket av med 3 poeng i dagens kamp mot formsterke Lillestrøm. To supersjanser i 1. omgang...

Les mer...

Tap for et av de nederste lagene

11-10-2020 Hits:201 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

av: Kjell A. Arntzen Ranheim dro på seg et surt hjemmetap for Ullensaker/Kisa i serieomgang 15. Det ble 2-3 til gjestene på Extra Arena. I omgang 20 møtte vi det samme...

Les mer...

Godt å slå Sogndal

03-10-2020 Hits:260 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

Godt å slå Sogndal

  tekst: Kjell A. Arntzen                          foto: RIL Lagets nybakte pappa, Michael Karlsen, sørget for målet som ga oss 3 poeng i kveldens kamp mot Sogndal.  Konfirmasjon i familien betød en omprioritering for mitt...

Les mer...