A+ A A-

tekst: Per Svendsen

Vår venn helt øverst i Olderdalen, Per Svendsen, er fortsatt høyst skrivefør og til å stole på. Jeg venter ikke lenge på stoff fra mannen med den enorme kunnskapen om det meste. Selv i høstmørket og tunge tider serverer han et meget lesbart og tankefullt høstbrev for oss. Nok en gang sier jeg tusen takk, Per!

IMG 1245

Malerens stol står tom. Arbeidet er på det nærmeste ferdig.

foto: Kjell Arntzen

Høstbrevets tema ble til mens brevskriveren utførte årets siste hagearbeid, maling av et 60 meter langt hagegjerde. En enkel og monoton arbeidsoppgave som ga maleren rikelig tid til å bringe fram og dvele ved mange minner nå på slutten av livet. Minner i stadig vekslingen mellom fortvilelse og tro, og håp om enda en ny grotid og en opplevd ny vår.

Aschehoug-prisen ble i år tildelt lyrikeren Karin Haugane. Jeg har hele livet hatt stor glede av å lese, men må innrømme, det har blitt alt for lite lyrikk. I siste lørdagsnummer av «Klassekampen» tegner avisas faste kritiker i Bokmagasinet, Even Teistung, et veldig interessant bilde av prisvinneren. Hauganes diktning er som å stelle i hukommelsens hage: «Jeg drar opp røttene til barndommens liv». Artikkelen avsluttes med et bilde fra hennes «gartnerliv»;

            «Det er min bønn, å kunne bære livet ømt

            At åpne skår i apalens greiner leges           

            Må friske blad stå fra hagens spede tre.»

Jeg er så enkel at jeg tror, og nå med god støtte fra lyrikeren Haugane, at naturen, for meg hagen, og nå med nymalt gjerde, har i seg både gro-tid og løv-fall. Men mest av alt, mye kjærlighet; det som favner alt.

Gjerder til nytte og til pynt

Min livslange venn Knut hevder at vi med boplass rett under Teslibakken helt fra første generasjon i begynnelsen av 1930-åra og fram til i dag har omgitt oss med mange gjerder. Er to gjerder mange, er Knuts utsagn rett. Mine besteforeldre var i likhet med mange andre av «bygdefolket» som etablerte seg i industrisamfunnet Ranheim, eiere av noen sauer. Sauehold krever gjerde. Ennå, nitti år senere, finner vi på eiendommen spor etter «nybyggernes» gjerdestolper. Det som var spesielt var at min farmor og farfar, og her var de i et klart mindretall, mente at et hagestakitt inntil husene ville ha «pyntet opp» eiendommen.

Min farfar var «nevenyttig», verre med senere generasjoner. Alle gjerder krever kontinuerlig vedlikehold. Når vi tre brødre av vår far ble organisert til arbeid med skifte av råtne gjerde-stolper/bord eller nødvendig maling, sa han alltid: «Forbannet være den som satte opp det første gjerdet!» Sitatet hentet far fra et sosialistmøte i Hommelvik på 1920-tallet, der en av de mest radikale gikk til angrep på de store eiendomsbesitterne med nevnte sitat.

I mange år helt fram til pandemi-tiden har jeg i tilknytning til markeringen av fredsdagen 8. mai sagt noen minneord på kirkegården og i skolens aula knyttet til de to fra bydelen vår som mistet livet krigsårene 1940-45. For noen år siden prøvde jeg meg på en endring av minneordene ved å se krigsminnenes begivenhet i relasjon til og opp mot visdomsordene i Stanley Jacobsens berømmelige «Skigardsvisa: «Ein skigard kan kje vara evig, veit du.»

Jeg er usikker på om jeg nådde fram til de unge med forfatterens dobbeltbudskap. Jeg nådde fram med visas «ytre historie», at tiden tærer på gjerder og gir oss med årene råtne bord. Men hva med visas symboler, visas indre historie. Teksten som forteller oss om våre fordommer, raseskille, om hat og også lengselen etter å fjerne gjerder mellom folk og land.

På nattbordet ligger nå forfatteren Roy Jacobsens historie fra Helgelandskysten om en families vilje og evne til å overleve. Historien om et folk med sjø og hav på alle kanter, om umenneskelig slit og fattigdom. Historien om en eventyrlig nøysomhet. Også historien om gjerder, her bygget av stein fraktet fra fjæra med handkraft av flere generasjoner, lagt som en ring rundt syv små «gras-teiger». Foringsområder som de to kyrne og sauene beitet og byttet på. Gjerder, ikke som mitt gjerde i Olderdalen til stas. Heller ikke utøvelse av makt, men et gjerde med stor nytteverdi, og bare det.

Det eldste minnet

Her jeg sitter trygt plantet på en stødig stol ved gjerdet, malerkost med ryggvennlig langt skaft og malerbøtta trygt plassert på jorda, kommer det sigende fram fra de eldste grå «rilene» et minne fra Jonsvatnet en sommersøndag for åtti år siden. Jeg er grindgutt i Litjvika hvor jeg tjener mine første kroner, nei, ører, som ved «vaktas» slutt legges inn i min helt spesielle sparebøsse: Et hull i tømmerveggen i Olina-stua, ei 16-kvadrat stor tømmerbygning på gården Breivika i sør-enden av Jonsvatnet. Jeg minnes også at det på den tid var over tjue grinder fra Brurok i Bratsberg til Øvre Jervan.

Gjerder som maktmiddel

Vår historie er full av beretninger om folk og land som har stengt seg inne, og/eller stengt andre folk ute.

Vi forbinder disse «maktgjerder» med despotiske ledere og nasjonalistiske folk og land. For kort tid siden ble vi kjent med at journalister fra sju av våre naboland har avdekket at migranter blir utsatt for vold på grenser til EU. Særlig er det snakk om hendelser knyttet til landene Hellas, Kroatia, Polen og Hviterussland.

I nyere tid er Berlin-muren og amerikanernes, les Trumps mur mot Mexico, de mest omtalte gjerder som maktmiddel. Historisk sett er det mest berømte «gjerde»

kinesiske mur 2

Den kinesiske mur kan ikke sees fra månen, men hvilke rolle spiller nå det?

Den kinesiske mur. Helt fram til i dag har jeg levd i den tro at dette «gjerdet» er det eneste menneskeskapte byggverk som er synlig fra månen. Ifølge NASAS nettside er dette feil. For maleren/skriveren betyr det egentlig lite hva som er rett her. Det viktigste for den gamle er at ikke all maling ender ved siden av gjerdet, men på gjerdet, og at jeg rekker å få på et malerstrøk på alle gjerdestolpene før snø og kulde slår til for fullt.

Også viktig, men det er en hemmelighet mellom Ranheimsavisas lesere og brevskriveren: Her setter den gamle ved dette arbeidsstykket et lite synlig «fotavtrykk», et «spor» i Olderdalen. Men også dette sporet/gjerdet vil en dag ende opp i råtne bord. «Ein skigard kan kje vara evig, veit du».

 foto: Olav Paulsen

Sport:

  • 1
  • 2
Prev Next

Hvor er viljen?

20-11-2021 Hits:273 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

Hvor er viljen?

tekst: Kjell A. Anrtzen     foto: Jens G. Haseth Vått og surt, men kampen smertet mest. Ranheim med mest innslupne mål i OBOS-ligaen! I et ufyselig høstvær med 2 grader i luften og...

Les mer...

En solid 2. omgang ga 3 poeng

02-10-2021 Hits:283 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

tekst: Kjell A. Arntzen En skuffende svak 1. omgang ble heldigvis glemt etter en helt annen 2. omgang. Ranheim var best i ett og alt, men slapp allikevel inn to mål...

Les mer...

Ranheim trenger dere!

01-10-2021 Hits:400 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

tekst: Kjell A. Arntzen I dag klokka 15.00 braker det løs med en ny kamp i Obos-ligaen. Dette er heller ikke en kamp hvor vi kan ta seieren for gitt. Det...

Les mer...

Nei, nei - dette var ille!

29-09-2021 Hits:293 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

Nei, nei - dette var ille!

tekst og foto: Kjell A. Arntzen Det ble tap mot Grorud! Første omgang i Groruddalen mot bunnlaget Grorud bar ikke preg av å være en kamp Ranheim spilte mot et bunnlag. Her...

Les mer...