A+ A A-

Knut og Anna

Anna og Knut er snart hjemme igjen når dette leses

Denne hilsenen fra våre to venner som er på oppdrag i Jordan skulle ha vært publisert for lenge siden. Så disse 3 ukene de skriver om er langt overskredet når dette leses. Anna og Knut Kittelsa har både store opplevelser og en god del arbeid å gjøre under oppholdet. I tillegg tar de seg tid til å skrive hilsener til oss. Brevet fra Anna og Knut er langt, men jeg velger å gjengi det i sin helhet i en og samme artikkel. Vi i Ranheimsavisa takker begge for den jobben de gjør i området og gleder oss til de er tilbake til sine engasjement og nærvær her på Ranheim. Jeg beklager at egen ferie og etterfølgrende korona forsinket det hele. (beklageligvis ble det ikke plass til alle bildene som fulgte med brevet)

Kjære venner!

Nå har vi vært tre uker i Jordan og begynner å venne oss til omgivelsene, ikke minst varmen. Her nede, 400 meter under havets overflate, er det temmelig varmt på denne årstiden. 41 grader midt på dagen og ut over ettermiddagen er ikke uvanlig. Oppe i Amman som ligger 750 meter over havet, er temperaturen veldig mye bedre, god varm sommertemperatur, ja kanskje litt i overkant av det vi er vant med. De dagene vi ikke drar noen steder, har vi laget en døgnrytme som er å spise frokost ute for da er det fin skygge på terrassen bak huset. Når sola er på vei dit, går vi inn og setter på aircondition, og så tar vi fatt på oppgaver, blant annet helt alminnelig husarbeid, mye sand som må feies, svette klær som må vaskes osv. Flere dager i uka tar vi en trimrunde med digitale programmer fra vårt treningsstudio 3T i Trondheim. Dessuten gjør vi jobben vår. Det vil si at det er mest Knut som arbeider med det. Han lager liturgier for vandringer på dåpsstedet og på bakken til Elias. For dette er ikke bare stedet hvor Jesus ble døpt. Det er også stedet hvor Elias ble løftet opp til himmelen. Like ved Elias’ Hill, ligger også rester etter hula til døperen Johannes. Her er det rester etter klostre og kirker og bassenger til bruk ved dåp. Vi er altså virkelig på bibelsk grunn. Mye bibelhistorie er knyttet til steder i Jordan.

Knut forbereder besøk av en stor amerikansk gruppe hvor det er flere som ønsker å bli døpt. Anna har jobbet litt med en PhD student og skal i gang med å sensurere en masteroppgave. Det er nesten som å være hjemme, altså. Om kvelden, etter solnedgang, kan vi sitte ute igjen forresten. Vi kan se ned på Dødehavet herfra selv om det er et stykke unna. Knut har badet i Dødehavet sist han var her, og vi tar nok en tur dit en av dagene.

Kirken og bolighuset.

Huset vi bor i, er stort og greit, to store soverom, kjøkken, stue og bad. Dere ser bilde av huset og kirken her. Huset er ganske bra møblert og organisert. Den lutherske kirken, med fantastiske bilder av Håkon Gullvåg, ligger ved siden av oss, og vi har også en forsamlingssal. Under den er det to rom med bad til gjester. Kirken er helt utrolig flott.

Det var kongen av Jordan som ga tomter til kirker som allerede var etablert i Jordan, etter at det ble fred med Israel. Kongen ønsker turisme, og derfor ville han at kristne pilegrimer og andre skulle få komme hit og se de bibelske stedene. En av de jordanske prinsene er leder for styret for Baptismal Site. Sjefen for hele Baptismal Site er en kristen armener som er ingeniørutdannet. Han har hatt ansvaret for utgravinger på stedet og utforming av dåpsstedet. Vi fikk en privat omvisning på stedet av ham, og det var en spennende runde. Dessverre har det ikke blitt så mye kirkebygging som kongen ønsket. Den russisk-ortodokse kirken er på plass med kirke og gjestehus. Den gresk-ortodokse er også på plass med kirke og kloster, et lite museum og butikk med ikoner og annet. Den armenske kirken, vår nabo, er også ferdig, men bare som kirkebygg med betjening av og til. En koptisk kirke er halvveis bygd, og både den syrisk-ortodokse og den etiopisk-ortodokse er fremdeles bare på tegnebrettet. En veldig stor katolsk kirke står også halvferdig. Det er litt trist, for det hadde vært artig med full felleskirkelig aktivitet her.

Vestbredden, grensen mellom Jordan og Israel

Knut 1Området vi bor i, er stort og består bare av militære som er lite synlige, kirker og tørt landskap med en del busker og trær. Elva er liten og ganske grå og danner grense mot Israel, det vil si Vestbredden som huser mange palestinere. Vestbredden var tidligere jordansk og her betrakter de fremdeles området som en okkupert del av Jordan. Det er bare elva som danner grense mellom de to landene, og det er bare få meter som skiller dem fra hverandre. Rart å se det jordanske flagget på den ene siden og det israelske på den andre. Israelerne har også turiststed ved Jordan til minne om Jesu dåp selv om altså selve dåpshandlingen foregikk i det som nå er Jordan. Elva har et annet løp nå enn på Jesu tid fordi den har flyttet på seg. Den er også veldig mye mindre vannførende enn tidligere, ikke minst fordi israelerne bruker vannet i jordbruket.

En dag dro vi sammen med vår lokale overordnede, Imad, til Mount Nebo. Det er den høyden hvor Moses sto og så inn i det lovede land etter at Israelsfolket hadde vandret 40 år i ørkenen. Vi så forresten ikke noe særlig langt inn i det lovede landet fordi det var ganske mye sand i lufta. Sanden kommer visst fra Sahara. På toppen av fjellet var det en stor og veldig gammel kirke som vi var inne og så på. Det var fantastisk mosaikk på gulvene, godt skjermet ved at det var gangveier i høyden som vi kunne gå på når vi skulle se på dem. Utenfor kirken fant vi statuen av slangen som Moses løftet opp slik at de som var bitt av slanger, kunne bli reddet.

På tur til Madaba

Så dro vi til Madaba, en ganske stor by ikke så langt fra Amman. Der spiste vi lunsj på en tradisjonell restaurant. Vi spiste først diverse salater, fantastisk godt brød, hummus og litt ost. Etterpå kom det diverse kjøtt, får, okse, kylling. Ikke noe tilbehør ellers, bortsett fra at salatutvalget fortsatt var tilgjengelig. Det var et stort og veldig godt måltid. Vi var der i går også, forresten, og hadde et minst like godt måltid. Vi tenker å prøve å lage litt lokal mat på kjøkkenet her etter hvert. Det finnes ganske mange oppskrifter på nettet.

På turen med Imad så vi også på en kirke til, gresk ortodoks, med et fantastisk veldig gammelt kart i gulvet. Bildene viste Jordanelva med fisk og hele området rundt, ganske godt gjengitt. Utrolig med så gamle tegn på at Bibelhistorien har vært levende her gjennom alle tider.

Vi hører inn under den palestinske menigheten i Amman. Denne er igjen en av seks menigheter i det som er den evangelisk lutherske kirke i Jordan og det hellige land. De fem andre kirkene ligger på Vestbredden. Kirken i Jordan er for fordrevne palestinere som blant annet har mistet hus og hjem i Israel fordi israelerne turer fram og okkuperer stadig større deler av det som har vært palestinsk område gjennom generasjoner.

Et 3-dagers møte i Israel

Vi har også vært en tur i Israel, på tre dagers møte i COCOP. Det er en organisasjon av internasjonale lutherske kirker og organisasjoner som støtter den palestinske lutherske kirken her. Jeg nevnte at denne kirken har seks menigheter. Den har en biskop, biskop Azar, og seks prester, alle utdannet i utlandet og flere av dem ganske unge. Det var sterkt å møte dem og høre om det presset som de og deres menigheter lever under. Berit Hagen Agøy fra Kirkerådet er aktiv i dette arbeidet. Steinar Ims fra Kirkerådet var også der, og preses Olav Fykse Tveit var innom en dag. Flotte representanter for vår kirke. Det var ellers deltakere fra Sverige, Finland, Tyskland, USA og Canada. Vi bodde i Beit Jala som er i Bethlehem region i det palestinske området. Der er det en ganske stor kristen befolkning, og hotellet vi bodde på hører til en av kirkene i området. Veldig fint sted med gode rom og deilig mat. Det var der konferansen vår ble avholdt. Det finnes en god del kristne palestinere, og få av dem er lutheranere, bare rundt 2-4000 medlemmer. Når de også er den eneste lutherske kirken i Midtøsten, tenker jeg at de må føle seg ganske små. Men kanskje COCOP i alle fall kan gi dem en følelse av at de ikke er helt alene.

COCOP arbeider altså for å støtte den lutherske kirken her, i en situasjon hvor de, og alle andre palestinere, har det veldig vanskelig. Konferansen besto delvis av åpne møter, gudstjenester og samtaler og delvis av møter for de som har ansvar for organisasjonen. Det var flotte diskusjoner og åpne samtaler. Alle palestinere opplever en vanskelig hverdag, og de kristne kanskje mer enn andre fordi de ikke alltid heller blir forstått av muslimske palestinere. Knut og jeg hadde jo aldri vært i en slik sammenheng før, men vi følte oss veldig velkommen og snakket med mange av de andre deltakerne underveis i møtet. Vi var jo sammen i tre dager, så vi rakk flere felles måltider og andre samvær. En av de sterkeste opplevelsene for meg i selve møtet, var da en av de palestinske prestene holdt andakt og koblet til den daglige situasjonen som palestinerne lever under. Han viste til hvordan verden nå stiller opp for Ukraina, mens de som har vært okkupert i 75 år, på det nærmeste er glemt. Vi fikk også høre hvordan antallet kristne palestinere minker fordi de unge reiser ut av landet for å utdanne seg og så ikke vender tilbake. Det var tankevekkende og sterkt.

For oss som var gjester i konferansen, ble det den ene dagen arrangert en tur til Bethlehem, altså byen. Det vil si at vi ble tatt med til markene hvor hyrdene oppholdt seg på julenatta og til fødselskirken. Vi hadde en aldeles strålende guide, gresk ortodoks, og utrolig kunnskapsrik. Han kunne både sin bibelhistorie og en lang rekke tilgrensende historier og fortellinger.

Fødselsstedet var ikke en stall nå

Fødselsstedet var ikke akkurat en stall. En stor ortodoks kirke var bygd over det, og inne i kirken kunne vi gå ned i krypten som altså skal være stallen. Det var veldig fint selv om det kanskje ikke var helt der at fødselen foregikk. I alle fall var det en fin opplevelse. Vi ble også tatt med til en butikk hvor de solgte de mest utrolige julekrybbene, skåret ut av eldgamle trær i området. Vi klarte å la være å kjøpe en, ikke en gang en liten, for vi har jo ganske mange fra før.

På konferansens siste dag var vi på tur til Ramallah alle sammen. Noen av oss kjørte i en halvstor buss, og to av de palestinske prestene var med der. Før vi startet, sa de at dersom de ble stoppet i kontrollen ut av området, kunne de gå mens vi ventet på dem etter passering. De er visst vant til å bli behandlet sånn. Men før vi dro, ba den canadiske biskopen om at Gud måtte være med oss, og det gikk bra. Vi slapp gjennom muren alle sammen. Det var jo artig å komme til Ramallah som er Trondheims vennskapsby. Imad, som nå er i Amman, var prest der i åtte år, og han kjente Camilla Winsnes og Steinar Leirvik. Da de var prester i Byåsen, var de på besøk i sin vennskapsmenighet der. Imad og kona, Rula, har også vært i Trondheim.

Vi hadde gudstjeneste i Ramallah, og så besøkte vi skolen der. Det viser seg at de palestinske kristne skolene er noen av de beste i området. Mange lærere har god utdanning, og de jobber hardt både med læring, miljøbevissthet og sosial bevissthet. Mange muslimske foreldre søker til de kristne skolene (4 i alt) fordi det er de som gir barna mest kunnskap. Vi fikk møte flere elever som viste hva de kunne. Ei jente spilte klarinett, andre viste teknologiske og kjemiske eksperimenter som de holdt på med. Vi fikk også se en elevutstilling om miljøet som hadde vært vist til foreldre og andre. Det som slo meg, var den åpne tonen mellom lærere og elever, ikke den dresserte holdningen som en har hørt om fra skoler i andre land, men en åpenhet og nærhet som likner den måten norske elever og lærere omgås på. Jeg sa det til rektor da vi dro, og hun sa seg enig i at de prøver å fremme elevenes deltakelse på alle måter.

Palestinerne må vå være i sitt eget land

Jeg er så imponert over hva den lille kirken «vår» får til. De er opptatt av at palestinerne skal bli værende i sitt eget land, og vet derfor at de må hjelpe til med utdanning som gir jobber og utkomme nok til at de unge blir værende. Så fikk vi til slutt se at noen flytter hjem igjen. Vi dro til Vestbredden til et ølbryggeri og vinhus. De kristne palestinerne er jo ikke avholds slik som muslimene. Bryggeriet ble drevet av en familie, to brødre og ektefeller og barn. De to brødrene kom hjem fra USA for å starte bryggeriet, og nå eksporterer de til mange land, også til Israel. Pappa smakte på flere ølsorter og kjøpte noen flasker med seg. Vi kjøpte også vin, og den er virkelig god. I bryggeriet solgte de også produkter fra andre i den lokale landsbyen, blant annet såpe og olivenolje. Familien hadde også bygd et hotell som ga arbeid til mange i landsbyen. Den ene broren snakket på både inn- og utpust, og alle fikk smake på flere sorter av det ene og det andre. Bilde av den snakkende broren.

I denne landsbyen bor der bare kristne, og brødrene mente at det var positivt for den videre utviklingen av det lille samfunnet. Den lutherske kirken har fått mulighet til å kjøpe et landsstykke like utenfor landsbyen, og der skal det bli et slags retreatsenter for kristne. I det hele tatt traff vi så mange flotte og driftige mennesker at vi er temmelig imponerte. Det er utrolig at ikke lederne i Israel ser alle de ressursene de har i landet sitt.

Da konferansen var over, tok vi en ekstra fridag for å besøke Jerusalem. Vi tok bussen inn til byen og opplevde den daglige visiteringen av de som kommer fra Palestina. Alle måtte ut av bussen, og der sto to soldater med våpen og kontrollerte alle papirer. Heldigvis gikk det bra med alle i bussen, men tenk å måtte gå gjennom dette hver dag bare fordi en skal på jobb. Og så er det muren da. Den går rundt de palestinske bebyggelsene, kilometer etter kilometer, høy og trasig, ofte med piggtråd på toppen. Noen steder er det mur på begge sider av veien som luter innover. Umulig å få kaste noe over muren, og det er selvsagt meningen. Det var vondt å oppleve det jeg mener er en nedvurdering av andre, ren rasisme.

Til tross for den ekle opplevelsen fikk vi en fin og ganske varm dag i Jerusalem. Vi kom ikke inn til tempelplassen og Al Aksa moskeen, for adgangen er sperret, men vi fikk se gravkirken og det de mener er Golgata. Det var lang kø inn i gravkirken, men vi holdt ut og fikk sett den. Vi tok også trappene opp til det såkalte Golgata, men reagerte på at en høyde kan være inni en kirke. Det var spesielt likevel, og mange pilegrimer som sang og ba og kysset på den såkalte gravsteinen som ifølge Knut er fra 1800-tallet. (Uff, de rasjonelle lutheranerne). Etter lunsj med god mat og innkjøp av solhatter til bruk her ved Jordan, gikk vi hele veien opp til Oljeberget og Augusta Victoria Hospital. Der var det Kristihimmel­farts­­gudstjeneste om ettermiddagen. I Israel bruker de den gregorianske kalenderen vi bruker, men vi får en ny Kristi Himmelfart i neste uke her i Jordan som bruker ortodoks, juliansk kalender. Det var en flott kirke med masse folk, og gudstjenesten var på arabisk, engelsk og tysk med en prest fra hvert land. Det var ganske fin sang også på flere språk. Vi møtte flere der som også hadde deltatt i COCOP-konferansen. 

17. mai ble feiret

Til slutt må jeg fortelle litt om 17. mai. Det begynte som en rolig dag. Vi flagget med våre små flagg mens vi spiste frokost og før vi dro til Amman hvor vi var invitert til feiring i ambassaden. Der var det blant annet en stor gruppe norske soldater som er her på oppdrag. Ellers var det norske som bor her og som jobber i ulike bransjer. Ambassadøren var veldig hyggelig. Han vil gjerne komme hit med hele staben sin. Programmet for dagen var tradisjonelt. Først gikk vi i tog, og det ble faktisk ganske langt. Vi hadde et stort flagg foran og små flagg i toget. Musikken kom fra en radio som ble trillet i en barnevogn. Det var ikke mange folk i området, men de som var der, stoppet opp og så på. Da vi nærmet oss den svenske ambassaden, ble vi oppfordret til å rope ekstra høyt hurra. Svenskene hadde samlet seg utenfor sin ambassade og hilste oss. De er jo kjent med dagen og tradisjonene. Så var det pølser og brus mm og leker for barna, ordentlig 17. mai altså. Det var forresten tale først, av en ung norsk jente. Dagen etter var vi i ambassaden igjen for da var det ny 17. maifeiring. Denne gangen med inviterte jordanske gjester og gjester fra andre ambassader. Fint det også, men den første feiringen var mest morsom.

Dette ble et langt brev, men jeg må innrømme at det er en god del klipping og klistring. Anna skriver nemlig ned en god del av det vi opplever, og sender det til våre sønner med familie. Da får de (og dere) del i noen av opplevelsene våre, og vi får et skriftlig minne om oppholdet her. I første omgang blir vi her til rundt 30. juni. Da er det så varmt her at det ikke er for nordmenn. Vi drar tilbake i begynnelsen av september, og så blir vi fram mot slutten av november. Jeg har nevnt varmen her nå som er i meste laget for oss. Til høsten blir det langt mindre varmt, og da håper vi at venner fra Norge kan komme på besøk. Vi vet at det kommer en gruppe, ledet av Einar Vegge, i november. Der skal blant annet biskop Herborg Finseth og domprost Ragnhild Jepsen være med. Ragnhild sitter forresten i styret for kirken vår her så hun er godt kjent med stedet.

For private gjester (noen av dere?) er det plass i huset vårt. Vi har det fint, men tar altså gjerne imot besøk. I slutten av uka drar vi til Petra på to dagers besøk, og jeg skal snart få ordnet med et bad i Dødehavet. Det blir også flere turer til Amman og andre spennende steder. Det er et spennende land med hyggelige og åpne mennesker og stort sett et gjenkjennbart levesett (med unntak av beduinene som vi ser ved teltene sine når vi kjører forbi).

Knut og jeg ønsker der alt godt og en god sommer. 

Gode hilsener fra Anna og Knut

Sport:

  • 1
  • 2
Prev Next

En vond rekke ble brutt

22-10-2022 Hits:374 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

av: Kjell A. Arntzen 850 forventningsfulle tilskuere hadde møtt fram for å følge Ranheims kamp mot Raufoss. Det så ut for å bli en enkel oppgave å slå bortelaget, men det...

Les mer...

Sjansen var der

16-10-2022 Hits:327 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

Av: Kjell A. Arntzen Det flotte søndagsværet fristet denne gang mer enn kampens første halvtime. Det ble en tur rundt om på Ranheim framfor denne halvtimen foran TV-skjermen. Flott tur, og...

Les mer...

Det hjalp ikke ...

10-10-2022 Hits:307 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

av: Kjell A. Arntzen Det som ikke hjalp var at Sandnes Ulf led et sviende nederlag mot tabelljumbo og nedrykksklare Grorud. Og det på eget gress i Sandnes. Vi led selv...

Les mer...

Akademi eller noe helt annet?

05-10-2022 Hits:431 Sport Kjell Arve Arntzen - avatar Kjell Arve Arntzen

Akademi eller noe helt annet?

Innledning: Kjell A. Arntzen   tekst: Otto Ulseth Otto Ulseth ønsker å holde ungdommen i sitt lokale lag sammen med sine kamerater. Ingen vet om en ung gutt blir en god fotballspillere...

Les mer...