A+ A A-

av: Per Svendsen

Per svendsen intro

Per Svendsen er her igjen med andre del av sitt desemberbrev. Nå er det hoppbakker og hoppere i bydelen han omtaler.

I området fra E6 til Tesli Øvre var det et ti-talls hoppbakker. Før bulldosere hadde jevnet ut jordene og nye boliger ble reist, var topografien i øvre Olderdalen et eldorado for fantasifulle skibakkekonstruktører. Mulig at det på Selsbakk og øvre Byåsen var et tilsvarende antall skibakker pr kvadratmeter jord. Jeg tror det ikke. Først, en oversikt over områdets konkurransebakker:

Konkurransebakkene

Harpern

Hoppbakken lå rett opp for Vikelva i enden av Fossbakken lengst øst i Olderdalen.

Bakken var navnsatt etter folket som hadde sin heim i området, møller og husmann Alexander Harper. Senere generasjoner Olderdalinger la om navnet til «Saubakken», noe som var knyttet til at området var beiteplass for sauer. Vi vet at det var skikonkurranser i bakken helt fra starten av forrige århundre og fram til langt opp i 1960-åra. Det samme kan sies om

Sveiseren

Bakkens overrenn startet på toppen av dagens Sveiserveg og endte der hvor Sjøskogbekken, eller i daglig tale Rønningsbekken, slynger seg nedover Olderdalen. Mine informanter, pensjonister fra Olderdalen, mener at de lengste hopp i både «Harpern» og «Sveisern» lå på om lag 18-20 meter.

Skjoldbakken

var den hoppbakken i Olderdalen som ble hyppigst nyttet. Den lå i enden av Sigurd Høydahls veg, lengst øst/sør. Her hadde mange gutter fra Olderdalen sitt første skihopp; ofte med knall og fall. Rett etter nedslag måtte hopperne passere den før omtalte bekken. Når den var islagt med et tynt snødekke, eller i verste fall isfri, var bakken for å si det forsiktig, meget krevende.

«Skjoldern» ble anlagt så tidlig som først på 1930-tallet, og var i hyppig bruk til langt oppe på 1950-tallet.

Åstrøa

ligger også i østre del av Olderdalen, og ble bygget så nær opp til vår tid som 1958.  Dessverre fikk bakken en kort levetid. Det ble hoppet i «storbakken» øverst i Olderdalen i bare tre vintre.

Granlibakken

Selv om Granlibakken, i daglig tale «Gamlen», lå helt oppe ved Markaplassen ungdomsskole på Vikåsen, må den tas med her. En bratt og krevende islagt sti rett opp åsen øst i Olderdalen, med tunge ski på ryggen, før det flatet ut fram til bakken. Den må med her fordi den var den mest benyttede skibakke for flere generasjoner hoppere fra Olderdalen. Den ligger også på den største eiendommen i nedre del av grenda, Rønningen gård, og ble tatt i bruk allerede i 1909/10.

Det ble arrangert mange skirenn i bakken lokalt som på kretsnivå. Ikke overaskende, Harry Dahl hadde bakkerekorden på 28 meter. Mindre kjent er at en jente, Jenny Lamøy, skal ha hoppet hele 21 meter i bakken.

Interessant i forhold til dagens miljødebatt er at eieren av området bakken lå på, Håkon Hansen, satte som betingelse at det ble satt opp plakat om at skogen måtte vernes

I tillegg til nevnte fire konkurransebakker, var det et ti-talls mindre hoppbakker. Jeg kan her nevne de mest kjente: «Geitsleipa», «Vogga», «Sukkertoppen», «Langrompa», «Himmelspretten» og «Døden». Sistnevnte to navn forteller alt om bakkenes konstruksjon og hoppernes dristighet.

Harry Dahl

er den som klart må få betegnelsen Olderdalens store skihopper, med toppresultater lokalt som på landsplan. Her må tilføyes at han ikke bare var en utmerket skihopper, men også en meget dyktig kombinertløper. Harry vant hovedlandsrennet i spesielt hopp for gutter 15 år i 1946, tok sølv i NM hopp junior i 1950 og en 7.plass i kombinert året etter. 

Asbjørn hoved

Per Svendsen forteller at Ranheimsavisas styreleder var en habil skihopper i sin tid. Nå er det Ranheimsfotballen som står han nært, Kanskje kan vi i vinter utfordre han på et hopp i Åstrøra?

Gjermund Kirkvoll var en av ungguttene som hevdet seg i konkurranser utenfor lokalsamfunnet. I en periode på 1950-tallet var det mange som reiste rundt og deltok i skirenn i fylket vårt.  Med fare for å ha glemt noen, husker jeg dyktige hoppere som Sture Olsson, Per Barstad, Karl Dahl, Sigmund og Birger Pedersen, Odd Kvam, John Kirkvoll,  Asbjørn Olsson, Fritz Paulsen, Jon Forbord, Nils Aune, Roar Wold, Jan Erik Fossum.

I tillegg til langrennsski, hadde alle guttene i Olderdalen også et par hoppski. De ikke-nevnte konkurransehoppere foran måtte selv om noen sikkert var litt redd, sette utfor og delta på de hyppig lokalt arrangerte hopprenn i nevnte skibakker. Jeg var en av de som likte meg best på langrennski, noe som min tre år eldre bror Ove ikke hadde stor forståelse for. Uten min kjennskap forhandlet han seg fram til en pris og kjøpte ett av storhopperen Harry Dahl sine gamle skipar, uten at det ga de forventet resultater.

Etterord    

Hvorfor er langrenn og skihopp noe som de unge i Olderdalen opplever fra sofakroken foran TV-apparatene?

Fotballen hadde i vår ungdom en meget kort sesong. Som det heter i en av de mange fotball-revyviser: «Når snøen forsvinner så skal vi begynne så smått «osv». Snøen forsvant i mai. Første seriekamp mot Brann, Bergen spilles allerede 10. mars 2018 på Ranheim. Idrettshaller har gjort det mulig å bedrive sommeidretter på vinterstid. Og hvor skulle dagens unge bygge hoppbakker i Olderdalen? Hoppet i den omtalte bakken «Døden» ligger nå i stua til en familie øst i Olderdalen!

Jeg vet at jeg har mange pensjonister i Ranheim-samfunnet med meg på at bruk av ski var vinterens klare vinner som fritidsaktivitet i vår ungdom. Nå har vi bare minnebildene, også de er bra å ta vare på.