A+ A A-

dagsposten3Denne gang er Per S. sent ute med sitt februarbrev, men hvilken rolle spiller vel det? Vi venter gjerne på interessant stoff fra "bygdas" historie. Redaktøren har forståelse for at saker og ting også kan oppstå i Pers hverdag. Etter en sykdomsperiode er han endelig tilbake. Det som hender at vi blir satt ut en perioden med sykdom. Dette er også gjeldende for folk i Olderdalen. Selv "gamlingen" (som han gjerne kaller seg selv) unngår heller ikke å få perioder i livet der slapphet og skrivelyst er borte for ei tid. Kjenner jeg Per rett er han den første til å beklage at brevet kommer noe sent, men som nevnt; vi har tid til å vente på historier fra tidligere tider her på Ranheim. Jeg gir ordet til Per og sier til dere: God fornøyelse til dere alle.

Forord

I januar-brevet fra gammeltida i Olderdalen skrev jeg ned minner fra mitt første møte med ord festet på papir helt tilbake til slutten av 1930-tallet. Minnebilder fra tegneserier i ukeblad, julehefter, historiene om Knoll og Tott, Vangsgutane, Stomperud, Skippern og Jens von Bustenskjold; også de mer tøffe tegneseriehelter som Tarzan, Mandrake og Fantomet. Nå i februar- brevet flytter jeg meg litt nærmere vår tid, minner fra 1940-åra, hvor leseinteressen gradvis ble endret, fra tegneserier til «møte» med boka og avisa.

Bokas betydning for oss unge

A tre gutter

Her har vi tre Olderdalsgutter fra dagene etter krigen. Det er fra venstre: Odd Kvam, Ivar Aune og Per Svendsen

Midten av attenhundretallet ga oss en gullalder i norsk diktning. Henrik Ibsen, Jonas Lie, Alexsander L. Kielland og Bjørnstjerne Bjørnson har gitt og gir også i dag mange generasjoner leseopplevelser som på flere og ulike måter har preget vår samtid og oss som folk. Av vår lærer Aksel Hongset kan jeg minnes vi ble fortalt at Bjørnson var den største av nevnte fire dikterhøvdinger. Størst fordi hans diktning hadde så stor betydning for utviklingen av vårt styresett og vår frigjøring som nasjon; men kanskje spesielt, Bjørnson var med å løfte opp og fram de underpriviligerte, småkårsfolket.

Minnene fra historien om Bjørnssons innsats for fyrstikkarbeiderne sitter like klart i dag som tekstene i de mange salmevers som vi måtte «pugge» og gjengi ordrett foran en hel klasse. Her dukker opp noen såre minner. Det var noen som ikke maktet dette «løpet». Hvem visste den gang om lese og skrivevansker?

I en lang tidsperiode, før, under og etter krigen, var det slik på vår skole at en lærerinne hadde undervisningsoppgaven de tre første skoleår, de siste fire årene, en lærer. I siste skoleåret leste alltid skolestyrer Aksel Hongset fra Bjørnssons Synnøve Solbakken. På de meste dramatiske deler av romanen var lærerens stemme preget av historien, og jentene, de gråt åpenlyst.

Jeg er så fri å hevde at disse høytlesingstimene ble åpningen for veien til boka og ord på papir for mange generasjoner unge på Ranheim.

Vi sang mye. Skoledagen ble alltid startet og avsluttet med sang. Tyskerne flyttet inn i deler av våre skolelokaler, og fabrikkens spiserom på kveldstid ble nyttet som undervisningsrom for oss unge i en lengre tidsperiode. Før vi unge etter skoledagen ble sendt ut i mørket i et hærtatt land, sang vi «Alltid freidig når du går».

Her jeg sitterog forsøke å bringe fram minner fra skoledagene fra krigsårene 1940-åra og jamfører disse med nærbilder fra samtaler med barn i krig, sykdom og sult fra ulike områder ute i verden, blir jeg sterkt påminnet om hvor spesielt heldige vi var. FNs generalsekretær beskriver dagens Syria som vår tids helvete. Vi to gamle i Olderdalen er i ferd med å miste troen på menneskeverdet.  

Gyldendals Gode Guttebøker

Gyldendals Gode Guttebøker, GGG, ble utgitt mellom 1936 og helt fram til 1982. For oss unggutter i Olderdalen ble disse bøkene et viktig skritt på veien til «voksenlitteraturen». Var vi heldige fikk vi et eksemplar fra nevnte bokserie både ved bursdager og på julekvelden. Noen få titler minnes ennå, som «Sorte Ørn», Buffalo Bill» og ikke minst « Oliver Twist».

En av vår families aller nærmeste naboer i Olderdalen på 1940-tallet var journalist og senere mangeårig redaktør av Arbeider-Avisa, Eigil Gullvåg. En del av en journalist jobb er å anmelde bøker. En av mine lyse ungdomsminner er da min kamerat Ivar og jeg ble invitert opp på loftsleiligheten til Inga og Eigil hvor det flere ganger skjedde en loddtrekning mellom oss to unge om guttebøker som ble vårt eie. Disse «møtene» på en liten leilighet i tredje etasje i Stamneshuset som lå i krysset rett ved legesenteret og for mange tiår siden revet, var et eventyr den gang, og er 75 år senere et kjempefint minne.

Alle vi jevngamle guttene i Olderdalen fikk lest samme bøker. Vi byttet bøker denne gangen. Lånte og glemte da som nå å bringe de tilbake til eier.

I denne overgangen fra ungdomslitteratur til romanene, må jeg ta med en annen type bøker jeg møtte tidlig. Bøker med spennende titler som «Når storfisken vaker» og »Stor fisk på bitte ». Alltid historier om stor fisk og store fangster. Berettelser om et fiske et kvantesprang fra småørreten i min barndoms fiskeplass, Sjøskogbekken, noen meter fra min boplass Prestenget.

Da jeg var om lag 10 år avtalte jeg med min far besøk hos auksjonsforretning Bauck (byens brukthandel. Den lå rett der Sparebankens lokaler nå ligger i Søndre gate.) Her fikk jeg for en meget rimelig penge kjøpe min første kasteslukstang (kordestål minnes jeg selgeren kalte materialet i stanga) og en Rekord fiskesnelle (svensk fabrikat). Fiskeplassenes geografiske områder ble radikalt utvidet ved nevnte kjøp, pirret av sportsfiskeforfatterenes fantastiske fangster, fiskets muligheter og gleder. Jeg var et lett og ukritisk lesebytte, noe jeg fremdeles er på denne type litteratur.

Møte med «voksenlitteraturen»

Falkberget

Johan Falkbergets forfatterskap ga Per Svendsen et sterkt møte med boka.

I mange arbeiderheimer på Ranheim rett etter krigen var det «tynt» med bøker, slik også hos oss oppe i Olderdalen. Men en forfatter hadde fått plass i manges bokhyller i Ranheim-samfunnet, Johan Falkberget. Falkberget ble mitt første og klart sterkeste ungdomsmøte med boka. Dette kan forklares med en sammenfallende gryende interesse for politikk.

Av Falkbergets om lag 50 publikasjoner, ble mitt ungdomsmøte forfatterens triologi Chistianus Sextus (1927-1935). En gripende skildring av gruvearbeidernes levekår på 1700-tallet.

I sin bok «Nattens Brød» skriver Falkberget slik om gruvearbeiderne: «Langsomt løftet de hodene, som menn under soloppgang.» Falkbergets forfatterskap betydde trolig mer enn politiske partiers programerklæringer: At stadig flere, ja nesten et helt folk begynte å «se» de mange uten håp til å se opp og framover; småkårsfolket.

Aviser

Jeg beveger meg fremdeles på 1940-tallet. Fra mitt møte med avisenes tegneserier og spesielt sportsreferater. Og nå, også som avisbud. Vi tre brødrene på Prestenget var alle avisbud for middagsavisa Arbeider-Avisa i en kortere eller lengre tidsperioder i årene etter krigen.

(Det skulle gå om lag tjue år før jeg hadde avisen som min arbeidsplass, og hvor jeg i etterkant kan oppsummere: Rent tilfeldig, det ble ikke et livslangt avisliv.)

Trondheim er beskrevet som byen med de mange avisdødene. Om lag 70 aviser har i kortere eller lengre tid kommet ut i Trondheim. I en periode på 1920-tallet kom det ut hele sju dagsaviser: Adresseavisen, Trondhjems Adresseavis, Dagsposten, Nidaros, Trøndelag Social- Demokrat, Ny Tid, Arbeider-Avisa og Nasjonalbladet. Etter krigen var flere av nevnte aviser, med unntak av Dagsposten som var NS-organ, nyhetsformidlere for oss trøndere i en lang tidsperiode. Under krigen ble Arbeider-Avisas stoppet av tyskerne 29, januar 1941, og redaktør Harald Langhelle henrettet ved unntakstilstand natten mellom 6.og 7. oktober 1942.

Etterord

Når vi to gamle lengst oppe i Olderdalen sitter med Adresseavisen etter havregrynsgrøten og med kaffekoppen, leser høyt for hverandre, leder, utenriks som lokale nyheter, sports – og kultursidene og alltid dødsannonsene, hender det at vi tenker på hvor heldige vi er med tilgang til det frie ord. Det er ikke en selvfølge selv i vår fredelige del av verden. Avisene er i dag i motsetning til tidligere i mindre grad talerør for spesielle politiske retninger og/eller livssyn.

Det er positivt. Men det mangfold i aviser vi hadde tidligere, savnes mange ganger.

Bøker selges for kr 1.- og papiravisene er på full fart ut. For 8-10 år siden fikk tidligere skoleleder Mai-Britt til sitt bibliotek mine barne- og ungdomsbøker. Er ikke så enfoldig og tror at historiene til oss unge Olderdalinger på 1940-tallet om Hjortefot og Tarzan leses i dag av skolens elever. Den nye generasjon er på nettbrett og mobiltelefon. Ingen leser i boka. Å bla og kjenne på ordene plassert på papir, i avisa, i boka, vil vi to gamle i Olderdalen ta med oss ut livet.