A+ A A-

tekst: Per Svendsen                foto: fra bydelsmuseet

kaffe 1

Artikkelforfatterne starter her i lokalene til Kaffekroken.

Etter mye positiv omtale fra venner i idrettslagets seniorgruppe om et nytt og meget trivelig treffsted i bydelen vår, inviterte jeg min kone Inger til et kafé-besøk i Ranheim Forbruksforening (Ranheim Samvirkelag) sitt tidligere melkeutsalg. (Stedsangivelse for nettavisas yngre lesere: «Kaffekroken» i Romanticas nye lokaler i Ranheimsvegen 165.)

Besøket på «Kaffekroken» ble en særs trivelig opplevelse for oss to gamle fra lengst oppe i Olderdalen; og ble derfor kort tid etter fulgt opp med nytt besøk. Nå hadde vi med min gode venn og den klart sprekest av oss noe tilårskommende, Knut Solem fra Brattvollvegen. Oppsummert etter begge besøk er: Meget trivelige lokaler, det vi fikk servert var utmerket, og spesielt; vi opplevde et sterkt og ekte inntrykk av at vi var meget velkommen.

ET FOTO SOM GIR MANGE MINNEBILDER

På en av lokalets vegger henger et bilde som ved våre besøk fanget vår interesse. Vi fikk den trivelige kafévertinnens tillatelse til å ta bildet ned fra veggen for nærmere gjennomsyn; og nå ble det for oss et spesielt og minnerikt «møte» med fortiden. På bildet finner vi alle ansatte ved Ranheim Samvirkelag fra 1939, i alt 25 medarbeidere.

I tillegg til familie, slekt og nærmeste naboer, var de ansatte på «Foreninga» de vi i det gamle Ranheim-samfunnet kjente best og alle hadde et forhold til.

Ja, jeg vil påstå at i mange tiår før og etter krigen var det få i Ranheim-samfunnet som ikke kjente de på bildet. Spesielt visste alle hvem samvirkelagets bestyrer Anders O. Søyseth var. Med sin flotte bart og karakteriske væremåte var han en i dobbel forstand en ruvende person i bygda vår. I vår historiske årbok for 2010 er Anders O. sammen med en annen samvirkehøvding fra Trøndelag, Johannes Minsaas, gitt bred omtale i forbindelse med artikkelserien: «Personene bak gatenavna».

Betjening p bakeritet

1. rekke fra venstre; Olaf Lian, Anders Søyseth, Peder Evjen, Egil Haugan

2. rekke fra venstre: Elsa Darell, Johan Røst, Klara Sandvik, Randi Svendsen, Judith Henriksen, Inga Brekke Nilsen, Gudrun Hamnes, Ragna Nikolaisen, Alfred Fredriksen, Johanne Auran

3. rekke fra venstre: Frida Lauritsen, Gerd Darell, Bjørg Skjervold, Jens Fredriksen, Gilda Skjulsvik, Aksel Harper, Harald Malvik

4. rekke fra venstre: Ruth Skogmo, Trygve Rustad, Johannes Næsgård, Gunvor Stuenes

Jeg føler meg også på trygg grunn når jeg hevder at alle i flere generasjoner av bydelens «urbefolkning», spesielt de yngste, kjente og hadde et forhold til samvirkelagets bakere Alfred Fredriksen, Jens Fredriksen og Johannes Næsgård. Ikke bare fordi de produserte landets beste tekaker, spesielt de med romfyll, men fordi de for flere generasjoner av oss helt unge «matet» oss gjennom bakeriets kjellervinduer med «skreller». (Skreller var kutt fra kakebakingen og smakte vidunderlig).

Så må jeg også nevne slakter og pølsemaker Johan Røst. Forbruksforeninga, som ble etablert i 1907, hadde ikke bare tidlig i sin virksomhet egen bakerivirksomhet, men allerede i 1923 fikk de også et kjøtt- og pølseverksted. Her regjerte den myndige, slagferdige og, positivt sagt her, originale sjef Johan Røst. Under krigen, med meget knapp tilgang på råstoffer, fikk han et meget spesielt forhold til alle kundene. I nevnte artikkel i årboka om Anders O Søyseth nevnes at de under krigen fikk tak i noe hestekjøtt som Røst kokte betasuppe på. Når samvirkelaget hadde fått tak i hestekjøtt, ble suppa forbeholdt arbeidsfolk med tungarbeid. Den historien som jeg minnes og vil dele med dere her er fra fra krigsårene hvor en meget misfornøyd kunde insinuerte at Røst hadde supplert hestekjøttet med bygdas katter. Røst svarte kunden kjapt: «Har du mistet noen katt kanskje»?

Bilder forteller mye mer enn ord. Når vi ser på bildet av de ansatte ved Ranheim Samvirkelag, er det for oss tre med et langt levd liv i Ranheim-samfunnet historier og minner knyttet til samtlige. Hvorfor var det slik? De på bildet hadde et helt annet og nært forhold til sine kunder enn ved dagens kjøp og salg. Mel, sukker, smør, sagogryn, ost, ja alt ble veid opp. Hver vareartikkel ble en etter en plukket fram fra hyller, skuffer, også fra besøk lengre bak i butikken eller på bakgårdens lager. Et besøk på butikken tok tid og det skulle ta tid. Her ble formidlet nyheter. Hver vareartikkel ble skrevet ned av den ansatte, og regnet sammen. Samtalen om varemengde og kvalitet kunne ta tid i møtet mellom kjøper og selger. «Jeg vil ha av den mørke sirupen i dag». «Skal du bake sirupskake, får du storbesøk?»

MELKUTSALGET

Bakeriet

Ranheim Forbruksforening ble stiftet 11.08.1907. 22.10. 1940 ble navnet endret til Ranheim Samvirkelag og 17.10.1969 ble forretingen en del av Trondos. Bildet viser laget nye lokaler som ble tatt i bruk 19.08.1916.

I kaféens lokaler lå melkutsalget hvor Inga Brekke Nilsen regjerte. Her øste hun opp angitt type melk (nysilt eller skummet) og mengde melk fra store melkespann over i kundenes medbrakte ulike spann og kopper. I mange voksne år minnet Inga meg på at jeg hadde med meg som barn bare ett spann, men på medbrakte handleliste sto oppført både nysilt og skummet melk. «Men du har da med deg bare ett spann, Per», hvorpå jeg skal ha svart: «Slå nysiltmelka øverst i spannet så deler jeg det opp når jeg kommer heim.»

FILIALER OG FILIALBESYRERE

Sammen med samvirkelagets bestyrer Anders O., og naturligvis på første rekke på bildet, sitter filialbestyrerne. «I årene etter 1910 skjedde det en rivende utvikling i og omkring Ranheim. Og behovet for filialer meldte seg med full tyngde». Slik beskrives Ranheim-samfunnet av Carl Jacobsen i hans artikkel i årboka fra 2005: «Fra Ranheim Forbruksforening til Coop Trondos.» På det meste var det hele seks filialer, Hansbakken, Reppe, Nedre Charlottenlund, Olderdalen, Jakobsli og i Askeladdvegen.

I 1922 kom den første filialen, Hansbakken, med bestyrer Olaf Lian. Kundene på Reppe hadde klart den lengste handleveien, men først i 1930 ble filialen «Samhold» åpnet, myndig ledet av Peder Evjen. Begge nevnte filialbestyrere var markante og sentrale personer i nevnte boområder. De var meget replikksterke, med en lun humor, og godt likt av alle i sitt nærmiljø. Antall vareslag på filialene var begrenset også etter den tids mål, og med bare prosenter av det vi finner i hyllene i våre Coop-butikker i dag. Noen ganger kunne selv «livsviktige» varer som mel, salt og sukker bli avglemt ved siste varebestilling. Ingen sure miner fra kundene. En historie, som jeg ikke vil gå god for er helt sann, tar jeg med her: «Nei, jeg har ikke sukker, men jeg har grønnsåpe!» Forklaringen på bestyrers replikk var at kunden dagen før hadde etterspurt såpe, uten hell.

I fremste rekke på bildet finner vi også Egil Haugan, som bla. var bestyrer av Selsbakk Samvirkelag. Endelig, i rekke fire finner vi en ung Trygve Rustad. Hans arbeidskarriere var bla. som meget populær filialbestyrer i Olderdalen hvor han etterfulgte Osvald Sunde. Osvald var den klart raskeste bak disken i samvirkelagets lange historie. Han var en viktig del av friidrettens storhetstid på Ranheim på 1950-tallet.

VARELEVERING TIL DØRA

På bildets 3. rekke finner dere min nærmeste nabo fra Prestenget, Aksel Harper. Han hadde en egen aura og meget høy status hos alle oss unge i Olderdalen. Aksel var sjåfør (se bil-lua), han kjørte i lang tid en av Ranheims få lastebiler. Hjelpemann på bilen var Harald Malvik.

Det nyeste «framskrittet» i varehandelen er at vi nå kan sitte hjemme og taste inn våre varekjøp for senere på dagen å få de brakt til trappa vår. Dette er ikke noen nyhet for oss gamle handlende i Ranheim Samvirkelag. Mange handlet på bok, og fikk varene i mange år brakt ut i heimene av blant annet de to nevnte transportmedarbeiderne fra bildet i 1939.

KVINNENE

Så langt i min artikkel om Ranheim Samvirkelag har jeg, med kun ett unntak, bare nevnt menn. Bilder fra styrer, årsmøter og kongresser viser at også kooperasjonen har nyttet seg lite av kvinnenes kompetanse. Dette selv om nesten all vareomsetning og pengeflyten skjedde ved kvinner på begge sider av handledisken. Det var også mannen i huset som alltid ble registrert som medlem av samvirkelaget, også der han aldri tok ansvar for familiens kjøp av varer. På foto fra distriktsforeningenes årsmøte i Sør-Trøndelag i 1932 finner jeg tre kvinner, fra Nord-Trøndelags årsmøte fra samme tid, ingen. Det skulle gå mange år før Snefrid Wahlberg ble filialbestyrer i vårt samvirkelag. Et nært familiemedlem, som for mange år siden er gått ut av tiden, navngav ofte en kvinne fra fotoet som innehadde den største varekunnskapen – «også regnet hun aldri feil!»

ETTERORD

Bydelsmuseet har utgitt flere årskalendere med tema «Gamle Ranheim». Lokalhistorisk meget interessante bilder; men de skulle gjerne blitt komplettert med tekst, gitt påfyll med ord og anekdoter fra noen av de som kjente personene på bildene. Jeg har utprøvd idéen med denne artikkelen. Det omtalte bildet i min artikkel til Ranheims nettavis fra Kaffekrokens lokaler er hentet fra museets bildearkiv og gjengitt i museets årskalender fra 2014.

Her ligger en utfordring til årbokas og nettavisas redaktører som ansvarlig for å formidlere lokalhistoriske kunnskaper til bydelens nye beboere fra den gamle bygda vår.