A+ A A-

av: Kjell A. Arntzen – Esther Nordmark

Ranheimsavisas artikkel om rehabiliteringen av husmannsplassen Reppestrøen ble omfattet av stor leserinteresse og mange hyggelige kommentarer. Det har ført til at vi har bladd gjennom historielagets årbøker for å finne noe om denne husmannsplassen.

Et tips fra en av våre faste lesere, Knut Solem, har vist oss vei gjennom de mange årbøkene som historielaget har gitt ut, og det fører oss tilbake til årboka fra 2004. I denne årboka har den kjente bykjenneren, Esther Nordmark, en artikkel om sitt møte med Solveig Abrahamsen på Reppestrøen. Jeg gir dere historien her:

Før jeg gir tastaturet til Esther gjør jeg oppmerksom på at samtalen mellom Solveig og Esther skrives som Solveig snakket (på hennes dialekt). Det har gjort det tungt å skrive av samtalen mellom de to. Jeg ser meg nødt til å dele dette i to publikasjoner.

-        Æ bynnt på skolen på Ranheim i 1905. Den bygningen va ganske nyoppført da. Da gikk æ annehver dag. Æ gikk itj første klassen, æ va heim i åtte år. Og så bynnt æ hos lærerinna i andreklassen. Og så hadd æ ein lærer, Stuenes, i femte, sjette og sjuende.

-        Vi hadd noe norsk og rægning og kristendomskunnskap og geografi og historie, både verdenshistorie og norgeshistorie og kirkehistorie, forteller Solveig. – Vi fikk utlevert skrivebøker og sånt på skolen, men vi mått betal dæm sjøl, ja. Men det va visst gratis å gå på skolen. Æ hadd no ein ryggsækk. Det va no to-tre kilometer skolevei. Ja, det koinn no vær lite strevsomt nånn gang da, om vinter`n.

Ikke så mye leik i de første åra

Abrahmansens hus-       Solveig hadde nok ikke så mange å leke med på den avsidesliggende husmannsplassen.

     Leika holdt vi no itj så my på med, det va no mer da vi bynnt å komm opp i fæmte og sjætte og syvendeklassen, det. Men da va vi bynnt å bli litt for sto te det. Og om ættermiddagan va det no itj så my leiking heller. Æ hadd itj nånn kamerata heim. Det va så ensomt der kor æ bodd. Det vart itj før æ vart ein trætten-fjorten år det, trur æ. Da kom det nånn i Fjellstua, som vi kalt det, men så va dæm no bare te æ vart konfirmert, også fløtta no dæm igjen, fortsetter hun.

-        Og så kom det ein ny liten familie, dæm fikk no ein liten gut da i 1913. Næi, det var itj nånn å vær sammen med, næi. Æ vart konfirmert i 1912, æ da. Og da gikk vi ut te Lade kirke. Vi gikk til konfirmasjonsforberedelse. Præstem hadd så mang kirka da. Han hadd både Strindheim og Byåsen og Ranheim. Han het Smith. Men æ blei konfirmert i Ranheim kirke, av samme præsten.

Konfirmasjonen

-        Æ hadd noe ein svart si-kjole, som datra på gården hadd sydd. Og det va no sydde sko, som skomakeren hadde sydd. Det va sorte sommersko som va høg med snøring som gikk langt oppover læggen. Ja, da va æ fin da, ventelig. Og så fikk æ drakt. Men æ va no itj så interessert i klæa da. Æ interessert mæ mæst for hæsta og kyr og sånt.

-        Konfirmasjonen va om høsten da, bestandig. Det va 29. septæmber æ vart konfirmert. Det va no itj stort rom heim, så vi hadd bare nånn slæktninga. Det va da nånn gava og. Æ fikk no ei arbeidskurv, hos nånn, og så fikk æ et par hanska, men dæm va no for små. Også fikk æ no litt pæng da. Æ fikk et album seiner av ei som bodd hos oss da.

Noen år hjemme

-        Så va æ nånn år heim da og arbeid litt bortpå gården og tok opp potet og sånt. Det vart no mæst utearbeid æ va med på. Det va på Ræppegård, som kanskje va på ein to-tre hoinner mål. Æ likt mæ godt utpå jordan, men det koinn no vær litt hustrig og. Vi hadd no itj nå særlig med regntøy så det hendt at vi blei litt blaut da. Det vart no itj før de aller siste åra, det, at æ fikk regntøy som æ kunn bruk.

-        Vi va no nokså frisk da æ va lita. Og hu som tok mæ da, hu va frisk og fali einno, hu da. Hu va ænke og hu blei som ei mor for mæ. Hu hadde ein sønn og ei datter. Hu kjøpt husan tå ein sælbygg som bodd der, og han dreiv som smed og hadd ei smie ståan nedi gård`n på den tida, avslutter Solveig første del av praten med Esther.