A+ A A-

av: Per Svendsen                            foto: Alida Domaas

Mange av dere har ventet på del 2 i Pers anmeldelse av historielagenes årbøker. I dag kommer hans anmeldelse av historielagene i Malvik sin årbok for 2019. Som han skriver så er denne noe lik vår egen årbok, men selvfølgelig med et innhold som hører Malvik til. Årboka fra Malvik, kommunen som i lang tid var en del av Strinda kommune, markerer på sin første side at den jubilerer i 2019. Boka øst for oss har blitt gitt ut i 20 år, og er et resultat av et samarbeid mellom tre historielag: Historielaget Hommelviks Venner, Historielaget Mostadmark Jernverks Venner og Malvik Historielag.

Denne årboka, som aldersmessig er nesten helt lik vår årbok, har jeg også hatt stor glede av og fulgt og lest i alle år. De nytter som vi på Ranheim, samme trykkeri, Fagtrykk i Fossegrenda, og har samme format som vår årbok. Årbokas skrivere er folk fra bygda. Slik som hos oss her på Ranheim. Likheten er så spesiell at årboka i Malvik har som i vår bok en historie bygget på et sagn knyttet til en nedgravd gullvogn.

En flott tegning på forsida

unnamedDet jeg vil berømme Malvik-boka spesielt for, er de meget flotte tegningene som alltid er å finne på forsiden av boka. Tegner er Magnar Fossbakken. I forordet skriver redaktøren følgende som jeg slutter meg fullt ut til: «Ei tegning kan i mange tilfelle være beste/eneste løsning for å skildre historisk stoff.» Jeg har fått redaktørens tillatelse til å ta inn her tegning fra plattdans under krigen.  Bildet og historien også her kunne vært fra vårt lokalmiljø, dans ved Sagdammen ved Vikelva (nå Vikåsen) i krigsårene.

Vi som vokste opp i 1950-åra

Seks godt voksne Hommelvikjenter forteller livshistorien til sine mødre. Artikkelens tittel: «Vi som vokste opp i Vika på 50- tallet. Dette er en lokalhistorisk perle. (Noe for oss, redaktør Olav, å kopiere?) Initiativtakerne til disse beretninger, skriver innledningsvis at vi «alle har vår personlige hukommelse og minner fra barndom og ungdom»; og de tilføyer senere at det er denne hukommelse de prøver å sette ord på gjennom små tilbakeblikk slik de opplevde tiden og miljøet i Hommelvik for 70 år siden. Jeg tør ikke utsette meg for å skade et livslangt vennskap, uten å nevne to bidragsytere i 20-årsjubilenummeret fra Malvik: Joar Tapper Brobakk og Øyvind Haagenstad.

Joar, Ranheims-gutten som har meget sterke mor-røtter fra boplassen Tapper, som ligger rett bak Solemsvåttan, har i mange år vært fast bidragsyter i årboka fra Malvik. Ved å hente fram gamle brev og historier, ofte knyttet til de som reiste til Amerika, har han bidratt til å gi oss verdifulle kunnskaper om de materielle og sosiale levekår, spesielt for husmenn, helt tilbake til 1800-tallet.

Villsau i Vika

Øyvind Haagenstads historie i årboka: »Villasau i Vika», kunne godt vært hentet fra  en beskrivelse av sauehold i det gamle industrisamfunnet Ranheim før og under siste krig. Øyvind påpeker at det ikke er det sauehold som skjedde på gårder og småbruk, men det som skjedde av husdyrhold i våre små arbeiderboliger. I Hommelvik som på Ranheim. 

Rett før jul ble vi kjent med at det var 2774 tonn lammekjøtt og 355 tonn sauekjøtt på lager her i lande. Sauekjøtt blir i dag nedsnakket selv om alle mateksperter sier at det er det beste kjøttet.

Husker dere det som ble stående som det viktigste politiske budskapet ved valget i 1983?  Bystyrerepresentant for Rød Valgallianse i Oslo, Liv Finstad, ble bedt om å si hva hun mente om landbrukspolitikken, og ga følgende svar: «Sauer er ålreite dyr». Sauer var ikke bare ålreite dyr for mange, men en meget viktig del av familiers økonomi for to-tre generasjoner siden både i Hommelvik og på Ranheim.

Etterord

Hvis jeg ennå er skrivefør i siste del av 2020 skal jeg stjele Øyvinds utmerkede idé om en artikkel om villa-sauer til vår egen årbok fra den gang Ranheim var ei grend i bygda Strinda. Kanskje også noe om villa-grisehold og historien om våre to for oss alle den gang kjente slaktere fra Olderdalen, Monrad Gulliksen og Kristian Kirkvoll.

Likeså, en idé hentet fra årets Strindabok om kolonialgrossistmiljøet i byen vår hvor jeg for 70 år siden hadde mine første arbeidsår i et av byens eldste og mest konservative «kontorlandskap», kolonialgrossistfirmaet H.F. Klingenberg. Her vi sto ved skrivepultene som skriverne i Ludvig Holbergs «Den stundesløse» (1723), og hvor vi med penn og blekk førte inn fakturaer i kjempestore regnskapsbøker. (Har mitt blekkhus fra den tid som bevis i Olderdalen.) Vi kopierte kontokurantene ved hjelp av skinnduker i en manuell presse, og vi skrev alltid under regnskapasutskrifter med:  S. E. & O. (Salvo errore et omissione) som betyr: med forbehold av feil og utelatelser.

Måtte jeg nyttet meg av denne påskriften i forhold til det jeg har skrevet og sagt senere i livet!