A+ A A-

av: Kjell Arntzen                      foto: fra et gammelt arkiv

Vi setter stor pris på at leserne sender stoff og stofftips til oss. Det skjer dessverre ikke så ofte, men det hender. Denne gang har Kari Birgitte Berg i Ingrid Kiærs vei sendt oss en beretning som er skrevet av NRK`s Tore Rosshaug for noen år siden. Denne mimringen passer godt nå i etterkant av nåtidens Ranheimsdager. Det er vel ikke for mye å slå fast; det var mer sving over Ranheimsdagan på 1960-tallet!

Tore skriver: «Storbesøk på Ranheim (et noe forsinket referat). Vi sykler som gale innover på «Gammelveien» langs Grilstadfjæra – som på 60-tallet var langgrunn gjørmebunn. Forbi pølsefabrikken, rundt svingen og nedover mot det store Samvirkelaget. Det hastet.

Det var Ranheimsdagene eller noe sånt og de hadde fått et stort navn på plakaten; selveste Millie skulle komme!

Millie Small var den første jamaicanske artisten som hadde en verdenshit. Det skjedde med plata «My Boy Lollipop» som gikk til topps på lister verden over i 1964. Tenk, Millie her på Ranheim – ikke til å tro! Hun kom i et helikopter, et sånt med mest metallskjelett og en stor glasskule rundt pilot og passasjer. Det landet på fotballbanen. Dett var det sus over.

Og der steg hun ut! Så liten hun var, mye mindre enn på TV! Og brun! Ikke påskebrun, mer gråbrun – vi var ikke vant til andre hudfarger enn vår egen den gangen. Mens vi hang på syklene våre sto Lille Millie og vrikket foran oss på en scene som var satt opp omtrent der nyskolen ligger i dag. Det var visst playback på en skrallende grammofon. Den lille Jamaica-jenta sang «My Boy Lollipop» på Ranheim, så mye mer gjorde hun vel ikke, men det gjorde inntrykk på oss guttan. Så steg suset fra helikopteret igjen og stjerna dro videre ut i verden.»

Takk til Tore Rosshaug og Kari Birgitte Berg som sørget for denne minnerike dagen slik Tore opplevde den.

Ikke alt var som Tore husket

Vi er ikke kjent med året Tore Rosshaug skrev dette, men noe husker han feil som vi andre når vi skal repetere noe som har hendt for ei tid tilbake. Tore skal imidlertid ha honnør for at han kommer med denne fortellingen. Det er ikke få av oss som husker tilbake til Ranheimsdagan i tidligere tider, ikke minst den i 1965 da Millie var her med all sin sjarm og flotte hudfarge sammen oss blekansikter.

Det var nok ikke noe helikopter som kom eller forlot Ranheim med Millie og den fantastiske «My Boy Lollipop». Det var kort og gode den tidligere ansatte i Falken, Alf Thingstad, som sto for transporten fra og til Værnes. Han hadde uniform som passet for en slik anledning, Falken-uniform med blankskjermlue og merke! I tillegg disponerte han en «Falken-bil» som var uniformert med en hvit falk på blå bunn, en Datsun Bluebird må vite. Fint skulle det være når vi fikk en slik gjest, og noe finere enn Alf, hans uniform og dekorerte bil, kunne de ikke finne.

Vi som opplevde dette kan sikkert underskrive på Tores «dette gjorde inntrykk på oss guttan». Gjett om det gjorde? Vi var Millie-gal de fleste av oss!