A+ A A-

av: Kjell A. Arntzen / Karl Edvin Hagen             foto: fra årboka

IMG 0349 Ranheimsspenna

Ranheimsspenna kan kjøpes hos Ranheims Bydels Museum i åpningstiden eller ved kontakt.

Forleden presenterte Ranheimsavisa en artikkel om Ranheimsspenna. Artikkelen var signert av bydelsmuseets leder, Olav Paulsen. Vi ser av våre lesertall at det er god leserinteresse om slikt historisk stoff i nettavisa vår. Under et av mine besøk i Olderdalen hos bydelens «gamling» som han kaller seg selv, Per Svendsen, ble jeg tipset om funnet av Ranheimsspenna som finneren selv skrev om i historielagets årbok i 2004. Jeg finner god grunn til å repetere denne historien fra Karl Edvin Hagen for dere.

Blant folk på Ranheim ble han gjerne benevnt som Edvin. Karl var helt utelatt i dagligtale og omtalen av han. På Per Svendsens anmodning tok han utfordringen med å beskrive funnet av spenna som skulle bli så populær og kjent på Ranheim. Det hadde rådet stor usikkerhet om funnet var et gravfunn, etterlatenskap av et likbrenningsbål eller lignende som lå til grunn. Jeg overlater ordet til Edvin:

-          Straks etter krigen i 1945 var det gode tider på Ranheim Papirfabrikk. Det gjeldt å skaffe seg stødige arbeidsfolk. I den hensikt begynte ledelsen å dele ut tomteparseller til arbeiderne. Også min far, Alfred Hagen, var en av de heldige som fikk seg tildelt en parsell som i dag bærer nummer 12 i Vikaveien. Den var på ca. 700 – 800 kvadratmeter hvorav halvparten var fast fjell, en svak skrånede bergrygg som ender ned mot naustene i fjæra. På denne bergryggen ble tomta stukket. Den var dekket av et tett kratt med trær og busker, og det merkelige var at det utover bergryggen var atskillige større og mindre steiner som kunne ha vært underlag for et hus.

Man merket seg ikke om de lå i noen slags mønster, og de kunne ha blitt flyttet på da en del ungdommer fra omegnen i tiden fra slutten på krigen og en stund etterpå holdt til inne i krattet og spilte poker.

De min far overtok den i 1947, ble den største oppgaven å rydde tomten. Ingen ante at det kanskje kunne finnes arkeologiske skatter der. Krattet ble fjernet, og steinene havnet som fundament i veien nedenfor. Et tynt lag med mose og matjord ble flekket av og tomten sprengt opp. Også det meste av denne massen ble fylt i veien.

Etter dette arbeidet ble det i tomtens sørøstre ende satt inn et mineskudd for å markere hvor vann og avløpsledningen skulle gå ut.

Spenna ble funnet

Det var under opprydning etter denne sprengningen at spenna ble funnet. Jeg antok først at det kunne være en rusten større spiker og var i ferd med å kaste den da hodene kom til syne. Den var ramlet nedi sammen med askeblandet jord fra kantene. Da jeg hadde et ærende til byen, dro jeg innom museet med den. Her ble den tatt imot av en sekretær og lagt til side. Konservator Marstrander tok siden hand om den og kom i fyr og flamme til Ranheim for å kikke på funnstedet. Han traff ikke meg. Min bror Arnulf tok han med og viste han hvor spenna ble funnet. Det var riktignok en grop der, men det var etter sprengningen.

Ranheimsspenna fikk stor oppmerksomhet

Den gang ante jeg ikke at ringspenna skulle få den oppmerksomheten den har i dag. Min mening om funnet er at det tidligere har stått et hus på området som siden har brent ned, og ikke blitt bygd opp igjen. Men det må ha skjedd for svært lenge siden. Spenna, som kunne ha satt fast i klær, har sammen med annet innbo blitt flammenes rov og havnet i asken og delvis blitt bevart. Det ble ikke funnet bein eller andre skjelettrester.

Skulle man i ettertid ha vandring på Hittertangen og ønsker å peke ut stedet for funnet, så var det ca. en meter fra midt på den sørøstre veggen (mot fabrikken) på Vikaveien 12.

Det var den interessante historien om funnet av Ranheimsspenna, fortalt av finneren selv.