A+ A A-

av: Olav Paulsen                      foto: Per A. Johnsen

skomaker maskinBydelsmuseet er fortsatt stengt pga. den vedvarende pandemien. Koronaen vil ikke slippe taket, hverken på oss i Norge eller i de andre nasjonene. Nå håper vi alle at det snart vil være en vaksine klar, en vaksine som vi kan stole på og som beskytter oss. Selv vil jeg nok ikke «hoppe på» det første tilbudet som trolig kommer fra Putins Russland! Jeg velger å avvente til et av EU-prosjektene foreligger og er sikret. Koronaen gjør noe med oss alle. Selv føler jeg det også går ut over mine daglige gjøremål og lyster, blant annet skrivelysten. Nok en gang må jeg ty til en reprise fra bydelsmuseets samlinger. Det er imidlertid interessant nok. Jeg gir ordet til museumsbestyrer Olav Paulsen:

Skomakerhjørnet på museet

Blant alle temautstillingene i Godshuset på museet finner vi Skomakerhjørnet.

Av de yrkesgrupper som har forsvunnet fra det gamle Ranheimsamfunnet er det to som peker seg ut: gartnerne og skomakerne. For ca. 50 år siden var det flere av dem i aktivitet på Ranheim. Gartneriene ble overtatt av boligutbyggere. Det ble nemlig billigere å importere planter fra andre land enn å dyrke dem i Norge og på Ranheim, og gartnerne satt på store eiendommer som egnet seg for boligbygging.

Vi er over i «bruk- og kasttiden»

Skomakerne forsvant av en annen grunn: vi gikk inn i «bruk- og kasttiden». Det ble mer og mer vanlig å erstatte gamle og slitte gjenstander med nye. I «gamle dager» var det mer naturlig å reparere det gamle enn å kjøpe nytt. Det er mange eksempler på dette i museets samlinger.

Skomakeryrket var forøvrig et eget fag i gamle dagers folkeskole, på linje med tresløyd og håndarbeid. Midt i forrige århundre var det minst fire som reparerte sko på Ranheim, og de levde av dette håndverket, selv om befolkningstallet på Ranheim var mye mindre enn det er i dag. I tillegg hadde mange andre utstyr for å reparere sko for seg og sine i kjellere og på loft hjemme.

I tidligere tider gikk Ranheimsfolk til byen

Ranheimsfolk, som alle andre, brukte apostlenes hester mye mer den gang. En gåtur til byen var ikke uvanlig. I dag tar vi buss eller bil, og sliter ikke skoene i samme grad. Og når våre sko begynner å bli slitt, eller nye moter krever det, kjøper vi nytt i stedet for å reparere.

I museets skomakerhjørne finnes mye av det utstyr som ble benyttet den gang. På veggen henger det annonser fra 1936, der to av skomakerne tilbyr sine tjenester. Den ene av dem, Sivert Jakobsen, var den som drev det lengst i dette yrket. Han både reparerte sko og produserte nye. Han hadde flere ansatte, og i annonsen reklamerer han også med bil, med bilnummeret oppgitt. Vi henter og bringer var budskapet. Det var det ikke mange som kunne tilby i 1936.