A+ A A-

Innledning ved: Kjell A. Arntzen

tekst: Laila Holm         foto: Karl-Erik Refsnes

Fra Knut Kambuås fikk jeg tilsendt en artikkel som sto i Arbeider-Avisa lørdag 3. oktober 1987. Knut spurte om dette kunne være noe for publisering i Raneheimsavisa? Etter å ha lest gjennom Laila Holms artikkel og intervju med Olaug Ebbesen fra en sen julidag i 1987, finner jeg dette som et interessant bilde av forhold på Ranheim for bare 34 år siden. En stor takk til Knut Kambuås for avisartikkelen som gir oss det Olaug fortalte. Her kommer det som sto å lese i Arbeider-Avisa:

Ebbesen Olaug

Olaug Ebbesen fikk besøk av Arbeider-Avisa i 1987. Der fortalte hun om livet ved Vikelva og de store forandringene som skjedde på Ranheim. 

«Olaug Ebbesen rister på hodet over det som kalles for utvikling. Nye E-6 gjør svære inngrep i det landskapet som er en del av henne selv. Hun står i kjøkkenvinduet i andre etasje i Damstua, der hun og mannen, Kristian Juel Ebbesen, bor. I den bratte skråningen nedenfor hagen er det full anleggsvirksomhet. Elva skal legges i kulvert. Mellom Fossbakken og fabrikken vi det i alt komme seks veger.

Det var her, i Fossbakken nedenfor Ebbesens hage, at grabben traff tjukke stokkelag. Trolig er det restene av hammerverket som produserte kopperplater på 1600-tallet og et par tiår framover.

Fra fabrikken står røyken i en tynn søyle. Der hadde mannen til Olaug Ebbesen sin arbeidsplass i 52 år. Far hennes var på fabrikken. Og bestefaren.

Gullknappen

-          Jeg var eldste barnebarnet i Pumpen, sier Olaug. Det var litt av et navn! – Det skrev seg fra en engelskmann som het Pump. Han hadde jakthytte rett her borte, og dermed ble plassen hetende Pumpen. Der bodde bestemor og bestefar, Marie og Martin Barstad. De fikk 11 barn. Åtte vokste opp, blant dem mor mi, Ingeborg. Far min het Anton Larsen. Han var fra Løten.

-          En dag utpå høsten kom naboen, han Oskar Paulsen, ned til oss. «Sjå ka æ fann i potetåker´n, Olaug. E´n din, herre´n». - I hånda holdt han en gullknapp av det slaget som vi festet til skjortelinningen. Det sto Olaug på knappen. – Knappen min var det ikke. Jeg sprang til bestemor med funnet. Da hun så´n draup tåran ned på knappen: «Det er gullknappen hennes Olaug»! – Den Olaug som jeg er kalt opp etter. Tanta mi som døde da hun var ni år gammel. Olaug hadde mistet knappen en dag hun badet i pumpedammen. Det nyttet ikke alt de lette, den var og ble borte. Før den nå dukket opp etter å ha ligget i pumpejorda i 40 år.

Olaug Ebbesen henter knappen. Hun holder den varsomt i hånda. Knappen lyser. Olaug står det med forsiret skrift.

Paradiset Pumpen

Historien om gullknappen må ikke forlede noen til å tro at familien var rik på gull. Som hos arbeidsfolk flest, var det knapt med kontanter. Men Olaug Ebbesen har gode minner fra barndommen. – Pumpen var den mest idylliske plassen på jord. Opprinnelig ei lita grå stue på en og en halv etasje. Det gikk en utvendig trapp opp til loftet. Ved siden av trappa sto en stor, fin ask. Ved hushjørnet var det et digert morelltre, høyere enn huset. Det er så synd, så synd at huset ble revet.

-          Jeg husker en 1. mai. Vi feiret ikke 17. mai på Ranheim, men 1. mai den feiret vi. Pappa bærer Svenn, eldste bror min, på armen. Meg feier han i hånda. Vi går i tog. Fra Folkets Hus. Forbi fabrikken. Nedover Stampa. Passerer Pumpen. Ved syrintrærne i hagen står bestemor og bestefar og ønsker toget velkommen.

Sang og musikk

Han far var et oppkomme av eventyr og sanger. Hver kveld fortalte han for oss tre barna. Hendte det at tida ble knapp før han skulle på kveldsskift, ga vi´n ikke fred før vi fikk en stubb. Da jeg var 12 år, kjøpte far et orgel. Han klistret opp mirakelnoter og jeg lærte å spille. Jeg spør: «Hva er miraklenoter»? – Det sto i Allers. I stedet for svarte rundinger, var det bokstaver.

Olaug Ebbesen har fortsatt orgelet. På det selsamme instrumentet lærte sønnen Knut å spille. Nå er han organist på Ranheim. Det er en musikalsk familie. Olaug Ebbesen stiftet Ranheim Pikekor og ektemannen var med på å stifte Ranheim Mannskor. Hun syns at hun har mye å takke faren for, sangen hans på sengekanten. Da han fylte 70 år, skrev datteren en prolog: «Det kom som en sprudlende kildekvell / hver eneste kveld».

Ovom fabrikken

-          Det var et særegent trivelig miljø her oppe. Vi som bodde ovom fabrikken, var lite sammen dem neom. Når det var lite vann i elva, lå guttungene i Punpen på magen over steinene og fanga ål og ørret med hendelen. Jeg likte ikke ål, men det gjorde bestefar. Den skulle være sylta, kokt med laurbærblad og pepperkorn. Så det var mang en ål som ble spikra opp på veggen i Pumpen for å bli flådd. «Matprisene, hvordan var de»? – Omkring 1933, da vi giftet oss, kostet kjøttdeigen 1 kroner kiloen. Men så tjente en arbeider på fabrikken heller ikke mer enn 48,30 i uka. Det var 8,05 kroner skiftet. I de dårlige tidene hendte det at det ikke ble mer enn to-tre skift i uka. Da måtte jeg ta meg deltidsarbeid på Samvirkelaget.

Gratis tomt for å leie ut rom

-          For at fabrikken skulle slippe å bygge hus, ga de oss gratis tomt på betingelse av at vi leide ut husrom til arbeidsfolk. Vi flyttet inn i et nybygd hus i Fossbakken i 1948. Her har vi hatt det bra. Jeg har verdens snilleste mann. Det er vanskelig å forsone seg med forandringene som skjer på Ranheim. Ødeleggelsene som skjer i marka. Alle vegene. Elva som kommer bort. Før var det flor av sjeldne blomster i elveskråningen. De sa det var nonnene som hadde plantet dem. I gammel tid drev klosteret møllebruk her.

-          Det er sikkert dem på Ranheim som vet mer om det som foregår ved Vikelva, men dette er noe av det som jeg vet, avslutter Olaug Ebbesen.