A+ A A-

tekst og foto: Kjell Arntzen

museet kaffe

Stor heder til Ranheim Bydels Museum for åpenhet og kunnskapsoverføring

En fjær i hatten må det være for Ranheim Bydels Museum når de har gjort seg interessant for flere, blant annet Språkkaféen og andre tiltak for flyktninger og fremmedspråklige. Når de kommer fra alle kanter av byen for å besøke vårt frivilligdrevne museum har museet klart å markere seg som noe interessant og besøksverdig. Ranheimsavisa stakk innom en tur på lørdag da vi hadde fått vite at en frivillig organisasjon hadde meldt sitt besøk med en gruppe flyktninger fra Sudan, Syria og Somalia. Ingen av de besøkende hadde hjemmeadresse her på Ranheim. Bostedene var Tiller, Rosten, Solsiden og Strindheim.

Dette skulle opprinnelig være en artikkel om bydelsmuseet og dets åpenhet. De menneskene som var besøket denne lørdagen ledet meg også hen på å forme noen ord om viktigheten av frivillighetsarbeid i forhold til flyktningenes livssituasjon i Norge. En stor, stor fjær i hatten til Ranheim Bydels Museum som ga dette besøket en stor og interessant opplevelse!

VI sammen i NORGE

IMG 2330

Ildsjelen Marit Fremstad hadde tatt initiativ for å komme på besøk til museet med "sine". Hun var meget fornøyd med besøket og kommer gjerne tilbake. 

Det var Marit Fremstad, Karina Stockert og Alma Røkke fra den frivillige organisasjonen «VI sammen i NORGE» som hadde meldt sin ankomst. I sitt følge hadde de 7 flyktninger med oppholdstillatelse i Norge, dog hadde ingen av dem til nå fått varig opphold, men søknadene var til behandling.

Marit Fremstad var leder for organisasjonen. Hun kunne fortelle at dette var en organisasjons som hadde sitt tilhold i Trondheim. – Vi dekker hele byen, sier Marit og forteller at de har 150 flyktninger i sine registre. – Vi har ikke noe eget lokale for virksomheten vår, fortsetter Marit. – Ei heller har vi mulighet for å leie noe forsamlingslokale til våre samlinger. Hun skyter inn at det heller ikke er aktuelt av alle 150 kommer på en og samme gang. – Det er så mange som er med, sier hun. – Hadde det bare vært flyktninger fra samme land så hadde det kanskje vært enklere? Men vi er ikke slik, vi vil samle alle som har behov for vår hjelp. På stående fot kan jeg ikke si hvor mange land som er representert, men vi har flyktninger fra de fleste land som har flyktninger i Norge.

Samlinger hjemme hos Marit

Marit har stilt heimen sin til disposisjon for virksomheten. – Hjemme hos meg møtes vi gruppevis alt ettersom vi finner det hensiktsmessig. Innfallsvinkelen er behovet flyktningene har for å lære norsk og praktisere språket. Det kan de gjøre i våre grupper og rundt om på de mange Språkkaféene som etterhvert har dukket opp.

Vi prøver også å fange opp ulike alderstrinn, hvor de er kommet i skolegangen/ norskopplæringen og interesser ved gruppesammensetningen, forteller hun. – Men det er ikke bare norskopplæring det er behov for. De fleste møter store vansker når de skal få klarhet i sine papirer. For disse forsøker vi å bistå så godt vi kan. Vi hjelper også til med å skrive jobbsøknader, orientere om norsk arbeidsliv og veilede dem om skolevalg når introduksjonskursene er gjennomført.

-        Vi har også gjort avtaler med en del private bedrifter som gir tilbud om praksisplasser, vikartimer og deltidsstillinger. Dette er en vanskelig og tidkrevende jobb, men vi kan aldri gi opp. Etter hvert ser jeg at noen flere bedrifter åpner opp for et forsøk med flyktninger i jobb. Jeg tør si at de fleste vi får ut i arbeidslivet gjør en god og samvittighetsfull jobb. Det viser seg imidlertid gang på gang at norskkunnskap er nøkkelen til det meste for de som har kommet hit.

-        Du lurer kanskje også på hvorfor vi har tatt turen hit til bydelsmuseet på Ranheim, spør hun. Jeg må innrømme at jeg spekulerte på hva årsaken til dette valget var. – Jo, sier hun. – En viktig del av det vi ønsker å bidra til er at de som kommer hit også skal lære noe om vår egen historie. Her på bydelsmuseet har jeg fått høre at de har en stor samling av eldre ting som ble brukt i heimen, i husholdningen, på jordene, til fiske, sport og fritid og industrihistorien fra fabrikken. Jeg er sikker på at det meste av dette er nytt for dem og helt annerledes enn det var i deres hjemland. Uten en viss forståelse for hvordan vi har hatt det og har det her på «bjerget», går de glipp av en stor og viktig del av norsk historie.

Tre karer fra Sudan

IMG 2328

"Tydalingen" Abubaker Ishag, Montaga Ragab og Abolalyazig Dawalbett fra Sudan hadde mye å fortelle meg. De hadde store og gode planer for seg selv og en framtid i Norge. 

Jeg går bort til bordet som er inntatt av tre mørke og hyggelige menn fra Sudan. Jeg skjenker kaffe og tilbyr av vaflene vertskapet har stekt opp. Jeg hilser på Abubaker, Montaga og Abolavyatzig. Navnene var så vanskelig å oppfatte at jeg måtte be dem skrive dem ned. Når det var gjort ble det ingen problem å få i gang en god samtale uten stokking av navnene.

Abubaker var den yngste av dem. Jeg følte på meg at han hadde jeg sett og hilst på, men hvor? Abubaker kunne fortelle meg at han hadde vært i Tydal i 2 år. Der hadde jeg det. Jeg traff han på S-laget i Ås i sommer! – Det kan godt være at vi hilste på hverandre i Ås, men jeg kjenner deg ikke igjen, så han. – Jeg bodd i Ås i 2 år og hadde det veldig fint i Tydal, sier han. – Her gikk jeg på skole og lærte norsk. Vi var sju gutter fra Sudan der på samme tid. Nå tror jeg alle har flyttet derifra og til Trondheim?

Jeg kunne fortelle han at minst en av de fra Sudan hadde fått fast jobb på avfallsmottaket i Tydal og gjorde en god jobb der. Han smilte, - Jo, det var hyggelig å høre. Du skal vite at de fleste av oss har jobberfaring fra vårt hjemland og er vant til å stå på. Selv studerer jeg nå. I Sudan var jeg utdannet lærer og jobbet som det. Papirene mine derfra ligger inne for godkjenning i Norge. Jeg regner med at de vil bli godkjent, men det vil ikke være nok, sier han. – Nå studerer jeg for å lære norsk godt nok til å kunne gjøre en god jobb i norsk skole etter hvert. Jeg føler meg sikker på at dette vil Abubaker klare med glans. Norsken hans er godt forståelig allerede, men det mangler sikkert noe for å kunne undervise norske barn.

Regnskap og finans

Montaga og Abolavyatzig jobbet begge innen regnskap og finans i Sudan. – Jeg hadde jobb som daglig leder av et regnskapskontor hjemme. Jeg trivdes godt i jobben og behersket det jeg fikk av arbeidsoppgaver. Nå har jeg vært i Norge i 2 år og studerer. Også mine papirer fra Sudan er heller ikke i orden. Jeg håper det går i orden, forteller Montaga.

Abolavyatzig var selvstendig næringsdrivende i Sudan. – Jeg hadde 4 ansatte og drev det ganske godt. Forholdene i Sudan ble imidlertid så vanskelige at mange sudanere valgte å forlate landet. Min forretning ble dermed nedlagt og nå søker jeg meg en god framtid i Norge. Jeg håper å kunne bidra med min kompetanse slik at dere blir fornøyd med meg, sier han. – Nå studerer jeg norsk i håp om at norskkunnskapene mine kvalifiserer meg bedre for jobb i landet. Jeg har forstått at det å kunne norsk er nøkkelen til ei god framtid i Norge. Jeg og mine venner som sitter her, liker oss i Norge og håper etter hvert å kunne bidra i det gode fellesskapet jeg kjenner eksisterer i dette landet, avslutter Abolavyatzig.

22 år og en «racer» i norsk

IMG 2332

Ei flott og reflektert jente, Madina, fra den svært krigsherjede byen Kobani i Syria, Hun hadde med sin sin mor, Arons til denne trivelige stunden på bydelsmuseet. Jeg er ikke i tvil om at Madina blir en stor ressurs for oss etter at utdannelsen er unnagjort!

Jeg flytter meg til en annet bord der det sitter tre personer. Jeg antar at de er fra Syria. Det stemmer. Jeg hilser på Zardasht, Madina og Arons. Zardasht forteller at han har bodd i Norge i 3 år, Madina og hennes mor, Arons» har bodd her i snart 2 år. Zardasht og Madina studerer, mens moren Arons er hjemmeværende og snakker ikke språket.

-        Jeg holder på med norskkurs, forteller Zardasht som gjør seg godt forstått. – Ved siden av har jeg praksis i en restaurant i midtbyen. Her lærer jeg å lage norsk mat og internasjonale retter, sier han med et smil. – Jeg håper etter hvert å kunne få en jobb innen restaurantbransjen, sier han før ha takker for seg og slår følge med de som skal på omvisning i museet.

Jeg blir sittende med Madina og Arons. Jeg føler på meg at Arons blir oversett i samtalen, men datter Madina sier at hun føler seg ikke utenfor allikevel. Kaffe og vafler hjelper på «utenforskapet» tenker jeg og skjenker henne kaffe og vaffel. Madina virker til å være en veldig oppvakt ung jente. Med sine knappe 2 år i Norge og 22 år snakker hun godt norsk og synes å vite en god del om Norge. – Jeg er ferdig med mine norskkurs, forteller hun. – Nå går jeg på videregående skole på Byåsen. Selvfølgelig kjenner jeg på at jeg henger etter de andre elevene som er norske, men jeg gjør så godt jeg kan. Læreren min har også sagt til meg at jeg henger noe etter, men han syns jeg gjør store steg hver dag, forteller hun og smiler.

-        Jeg har vært ut i praksis både i SFO og i omsorgstjenesten. 4 måneder var jeg på SFO og 3 måneder gjorde jeg tjeneste i en kommunal omsorgsbolig. Nå tar undervisningen i den videregående skole all tid. Jeg må komme etter og det tror jeg at jeg klarer, fortsetter hun.

Hun forteller at hun har mamma og pappa her i Trondheim og at de bor på Tiller. Pappa er dessverre på sykehjem og mamma går hjemme. Ellers er vi seks søsken her og en av mine brødre bor i Oslo. Vi er kurdere og kommer fra Kobani i Syria, forteller hun.

Vi som med redsel og gru har forsøkt å følge utviklingen i krigen i Syria vet at Kobani ikke er uberørt av denne, snarere tvert imot. På sommeren i 2015 angrep ISIL den kurdiske byen i Syria. Over 200 kurdiske sivile ble massakrert. Over 70% av byen er ødelagt. Det er ingen grunn til å tro at det er levelig i Kobani heller ikke i dag.

-        Det jeg ønsker å kunne gjøre her i Norge er å utdanne meg til apotek-teknikker, forteller Madina. – Et annet valg jeg har er en jobb innen helse og omsorg. Så om jeg en dag kan kalle meg helsefagarbeider vil jeg være både stolt av meg selv og at jeg kan bidra i det norsk samfunnet som jeg opplever som trygt og inkluderende, avslutter hun.

En museumsrunde

Museumssjefen selv, Olav Paulsen, tok med seg de besøkende på vandring rundt om i samlingene. Interessen fra de besøkende var stor, enormt stor. Det virket som om det vi hadde skrotet for mange år siden var ting de fortsatte brukte i sine hjemland. En gammel vedovn med stekeovn for brød ble gjenkjent. Den gamle Evalet vaskemaskinen ble gjenkjent og det samme ble sigder og slåtteredskaper. Det eldgamle medisinske utstyret med spyttekar, blodtrykksmåler, vekt og høydemåler var også noe av det utstyret som ble mye brukt i Syria og Sudan nå.

Det ble brukt god tid i Godshuset og i stasjonsbygningen. Det var godt synlig at gjestene likte det de så og at museet på Ranheim hadde tatt vare på så mye. Kanskje var det vemodig for noen om de skrudde tankene tilbake til sitt eget hjemland og så alle de kulturskatter som var ødelagt for alltid?

Lederen for «VI sammen i NORGE», Marit Fremstad, var veldig begeistret for besøket på bydelsmuseet. – Vi vil nok komme tilbake med en ny gruppe i løpet av overskuelig framtid, lovte hun henvendt til Olav Paulsen. Olav på sin side sa at han ønsket dem og andre velkommen til å besøke bydelsmuseet. – Vi behandler alle de forespørslene med en positiv innfallsvinkel. Kan museet på Ranheim bidra med en del av den kunnskap som ønskes å gi innvandrere og flyktninger så er dere mer enn velkommen tilbake, sa Olav og takket for besøket!

Det vi i Ranheimsavisa kan slå fast er; - vi har et bydelsmuseum her på Ranheim som tar vare på lokalhistorien og som har mye å fortelle alle uansett om de kommer fra Sudan, Syria, Eritrea eller andre land fra andre forhold og verdensdeler. Takk også fra Ranheimsavisa for det dere tilbyr fra museets side!