A+ A A-

tekst: Kjell Arntzen                             foto. Forlaget

Lissandrin 2

"Vår" forfatter i Nord-Italia, Tonje Andresen Lissandrin, smiler fornøyd etter utgivelsen av Venteromsnoveller.

Vi har tidligere omtalt vår krimforfatter på Være som en positiv tilvekst til norske krimforfattere. I kjølvatnet av dette dukker det opp en ny «Ranheimsforfatter», ei jente som er bosatt i Italia. Navnet er Tonje A. Lissandrin. Hun vokste opp på Jakobsli, hennes familie er fra Ranheim med farfar Johan Andresen i spissen. De aller eldste av oss vil kanskje kjenne til navnet? Farfar Johan ble født allerede i 1905. Om han sies det at han var «barnearbeider» på Papirfabrikken, han spilte i 10 år på Ranheims fotballag på 1920-tallet i «Sing-Sing-draktene». I tillegg har jeg fått høre at han var Ranheims Magnus Carlsen i lyn-sjakk. Tonje forteller meg at hele slekta på Ranheim var fotballinteressert. Snorre Sæther var en av dem og det samme er hennes slektning Solfrid Rustad. Jeg fikk via Solfrid tips om å ta kontakt med henne og på telefon mellom Ranheim og Nord-Italia lot det seg gjøre å få en god prat med henne. Hun starter slik for å få meg til å forstå litt av hennes tilknytning til Ranheim:

bestefar-       Selv om Tonje er for ung til å bli "kjent" med dem, har både bestefar og bestemor har betydd mye for Tonje. Her er et gammelt foto av bestefar fra den tiden han jobbet i fabrikken

     For å være riktig nostalgisk kan jeg fortelle deg at i gamle dager var oldemor, Marie Birgitte Andresen, leder i Ranheim fattigkasse! Det var hun selv om hun var minst like fattig som de fattigkassa hjalp. Som alenemor med fem unger var det slett ikke fett for henne heller. Hun var for øvrig i mange år arbeider på fabrikken, men jeg har ofte lurt på hvordan hun fikk det til «å gå rundt», forteller hun.

Litt mer om Tonje

Nå heter hun Tonje Andresen Lissaandrin. Hun er født og oppvokst på Jakobsli. Hun var elev på Charlottenlund barne- og ungdomsskole før hun gikk ut som rødruss ved Trondheim Katedralskole i 1994. Jeg vil tro at det er flere av dere som gikk på barne- og ungdomsskolen sammen med henne i 1980-årene?

Nå har hun som nevnt bosatt seg i det solfylte Nord-Italia, men er hjemme på Ranheim så ofte hun har anledning til det.

Tonje studerte på NTNU, og i 2000 var hun ferdig utdannet MSc i zoolog ved NTNU. Hun skrev sin første vitenskapelige artikkel fra boligen sin ved Regionsykehuset. Forskningen førte den unge jenta til nye oppdrag i Boston. Det var her hun fant roen til å skrive sine første setninger «skjønnlitteratur».

En tragedie rammet henne

-        Mens jeg var der nede ringte en av mine tidligere kolleger i Adresseavisen og spurte meg hvordan det var å være der nå? Dette var like etter terrorangrepet mot Twin Tower, sier hun og er skjelven i stemmen.

Tonje forteller meg at hun hadde akkurat mistet en god kamerat som var passasjer i det ene flyet som fløy inn i bygningen. Ikke nok med det, hennes kjæreste satt blokkert i Pentagon i Washington DC. Hun følte seg redd og alene, der hun satt og snakket med sin tidligere kollega. Det suste av FBI-helikoptre over leiligheten hennes.

-        Det var slett ingen stas å være der akkurat da! Det var likevel trøst i å få pratet med en som snakket trøndersk på en slik forferdelig kveld, sier hun.

Nå ble forfatteren i henne brakt til live

Denne kvelden blir etter det Tonje selv forteller den spede starten på hennes forfatterskap. Umiddelbart etter samtalen med sin trønderske venn startet hun på det som senere skulle bli novellene «Etterpå» og «Any Tuesday». Begge disse novellene ble med i hennes debutsamling som hun selv har kalt «Venteromsnoveller». De fleste tekstene til disse novellene ble liggende urørt i flere år.

Det ble et rollebytte på grunn av sykdom

I 2013 startet en vanskelig periode for henne. Den beskjeden ingen av oss ønsker å få, fikk hun. Kreftlegene hadde konstatert at Tonje hadde fått en sjelden krefttype, og også en sjelden kreftdiagnose. Det satte henne ikke helt ut av spill, forteller hun. På en eller annen måte måtte hun håndtere diagnosen hun hadde fått. Det lå ikke i hennes natur å legge seg ned.

Hun gjenopptok skrivingen og fant trøst i de ordene hun fikk ned. På venterom, i sykehuskorridorer, i sykesengen på begge sider av narkosen ble flere av hennes noveller til. Hun reiste etter hvert hjem til fødebyen, og til St. Olav hospital. Denne gang som en alvorlig syk pasient på isolasjon, i stedet for som forsker.

-        Det var et rollebytte jeg absolutt ikke hadde sett for meg på forhånd, forteller hun og blir alvorlig. – Men, vet du; jeg fant trøst i å skrive. Jeg skrev på det jeg hadde for hånden. Hadde jeg en ren serviett etter middagen, var det skriveplass inni permen på ei bok, på ukeblader…, så bryter hun ut i latter. – Pennen hadde jeg hele tiden stukket inn i håret slik at jeg alltid hadde ei penn i nærheten. Jeg hadde fått konstatert lungekreft og det var gjennom pennen min jeg kunne puste fritt, sier hun.

Så kom «Venteromsnoveller»

Det er sterkt å prate med henne, men jeg kjenner det gjør godt for oss begge. Det er utrolig hvor godt man kan bli kjent bare gjennom en telefonsamtale.

IMG 2595-       Spør din bokhandler om Venteromsnoveller.

     At livet tar noen uventede svinger en gang i blant, er noe flere av dere kjenner til, fortsetter Tonje. – For meg har det blitt slik at skrivingen og fortellingene mine har hjulpet meg til å klare dette. Når jeg har valgt å kalle denne boka «Venteromsnoveller» så er det det boka handler om, tiden og tankene på venterommene og i sykesenga, fortsetter hun.

Nå er disse historiene hennes samlet i «Venteromsnoveller» som er utgitt på Liv Forlag tidligere i år. Hun forteller meg at hun har et sterkt ønske om å gi noe tilbake til de som reddet livet hennes. Ikke bare det, men til alle de andre som kjemper for sitt eget liv akkurat nå. Derfor går deler av overskuddet av salget til kreftforskningen. Ved salg via blogg og sitt eget nettsted samler Tonje inn penger til kreftforskningen.

Jeg er nå i ferd med å lese boken hennes, men det tar dessverre noe tid i en hverdag som er mer enn hektisk. Så langt har jeg lest meg til dype tanker, fortvilelse, oppmuntring og møtt ei skrivende jente som ønsker å gi noe tilbake. Finner du «Venteromsnoveller» hos din bokhandler, - kjøp den!