A+ A A-

tekst: Kjell A Arntzen                  foto: Lars Morten Brobakk

Perren

Mye gikk galt på mandag også med bildeinnlegget. Perren sier: Løft opp PC`n og hold den mot høyre. Da kommer iallefall bilde som forventet!

Jeg kom til noe sent til Ranheim Idrettslags klubbhus sist mandag. Da jeg steg inn i det velfylte lokalet av kaffe og vaffelgjester kjente jeg på en merkelig stemning, - det dirret formelig i lufta og den rare stemningen smøg seg innover meg også. Noe var endret fra de vanlige mandagstreffene i klubbhuset. Kaffekoker og assisterende vaffelsteker, Gerhard Rückert, trippet nervøst rundt inne på kjøkkenet og kjøkkensjefen selv, Per Christian Nyquist, hadde kledd seg i sin hvite kokkejakke. Det var en jakke han sjelden bruker på disse samlingene. Både hans bekledning og Gerhards trippende bevegelser uroet meg en smule. Hva betyr alt dette?

Lite kunne jeg lese av de mange som hadde tatt plass rundt bordene. Hverken Helge Hoff, Knut Skjervold, Gunnar Barstad eller noen av de andre hadde pyntet seg utover det vanlige, men de skalv! Noe måtte det være.

Per kom imot meg

Jeg ble ikke mindre stuss da kjøkkensjefen selv, Per Christian Nyquist, kom imot meg og spurte hvor jeg kom fra. Hva hadde han med det å gjøre? Han hadde jo aldri spurt om noe slikt tidligere. Som sant var fortalte jeg at jeg kom fra noen ærender i byen. Hmmm, svarte han og var litt fjern fra seg selv. – Kommer du fra Michelin?, fulgte han opp med. Jeg forsto ingen ting, eller skulle jeg det? Jo, selvfølgelig skulle jeg det. Dette var jo dagen for at det skulle utdeles Michelin-stjerner og flere av dem skulle gå til Trondheim.

Selv om jeg satte han litt ut av spill og så skuffelsen sige inn over det pløsete ansiktet, måtte jeg være ærlig på dette. Jeg kunne jo ikke la han tro at jeg var en forløper for de dresskledde herrene som skulle innta byen senere på dagen.

Han kom til hektene igjen

Etter en tur inn på kjøkkenet og en prat med Gerhard så det ut for at han både hadde fått ansiktsfargen tilbake og ansiktet var ikke så pløsete lenger. De hadde tydeligvis tatt inn over seg at det var meg, en vanlig mandagsgjest.

De kom begge ut for å forklare meg hvorfor det var en så rar og spent stemning her i dag. – Vi har tro på at vi er blant de som vurderes for en Michelin stjerne i klassen for vafler og kaffe, forklarer Per. Jeg rister på meg. Hvor naive går det an å bli? Her må jeg bare «spille med» og spør om de har fått noen signaler på at det kunne skje? – Ja, vi har det, svarer de i munnen på hverandre. Gerhard fortsetter: - Vi har fått signaler fra Asbjørn Olsson som vi nå har sendt til Spania, og Spania er som du sikkert vet ikke så langt fra Frankrike. Frankrike er det landet hvor disse stjernene har sitt opphav. Så Asbjørn har hørt rykter om at vi er blant kandidatene for 1 stjerne. 1 stjerne forteller at de som mottar en slik er en god restaurant i sin kategori. Per griper inn og sier: - Vi er i en slik kategori, en kategori som er: «fargerike vafler for et fargerikt fellesskap». Jeg må innrømme at vi til tider har overdrevet dette med fargerikt. Tidvis har vaflene både vært for svarte og for ulike i vaffelplateformen, men det har bedret seg utrolig mye etter at vi fikk sendt Asbjørn til Spania. De mishandlede vaflene var hans verk! Nå framstår vaflene som gylne og har røre nok til dekke en standard hel vaffel.

Resultatet kom, skuffelsen ble stor

Nå var ikke Ranheimsavisas utsendte i klubbhuset helt til resultatene forelå. Jeg fikk med meg at Speilsalen i Britannia var den eneste som denne gang fikk Michelinstjerne. Fagn og Credo fikk beholde sine. Ingen i klassen for «fargerike vafler for et fargerikt fellesskap» nådde opp denne gang.

Det rapporteres at både Gerhard og Per Christian lå igjen helt sønderknust på klubbhusets kjøkkengulv etter at resultatene ble gjort kjent! Som trøst kan jeg henge på: «Det går flere tog».

Dagen derpå

Dagen etter utdelingen møter jeg kjøkkensjefen utenfor Coop Extra på Grilstad. Det er ikke noen nedbrutt mann jeg møter, snarere er det en illsint Per Chr. Nyquist som kommer imot meg. – Nå gir jeg opp, innleder han. – Like etter vi får stemmeskandalen i den norske Grand Prix-finalen så får vi en tilsvarende skandale i avstemningen for Michelin-stjerner. Også her måtte de ty til en nødløsning med en sammensatt gruppe som stemte på en app. Det var langt fra en noe uhildet gruppe, roper Per Chr. – Vet du at gruppen besto av 30 franskmenn. Jeg stiller spørsmålet; hva visste denne gjengen om vårt mandagstilbud her på Ranheim?, undrer han. – Nå har jeg fått nok og nekter plent å la oss nominere for disse tullete stjernene som dette dekkfirmaet utdeler. (Michelin er et dekkmerke – redaktørens merknad).