A+ A A-

tekst og foto: Inger Margrethe Moa

Amoa 2

Så vakkert kan det være på Ranheim en solskinnskveld. Her fra Grilstad Marina

Inger Margrethe har vært så omsorgsfull mot oss andre at hun har delt hva hun har gjort i tiden med Covid.19 hengende over oss. Hun har i tillegg tatt imot Ranheimsavisas oppfordring til å skrive noe som kunne være aktuelt for våre lesere. Det vi har fått fra henne både gleder og stimulerer oss. Det er bent fram en flott skildring av det hun har opplevd under sine turer, ikke minst det hun avslutter med: «Denne artikkelen er skrevet i kjærlighet til et nærområde der vi har mulighet til å komme tett på naturen, og i takknemlighet over at jeg har anledning til å gjøre nettopp det».

Den 13. mars i fjor sto jeg opp før resten av huset. Stille, stille fant jeg fram joggesko og turklær og tok i døra. Dagen før var landet blitt stengt ned, og jeg måtte ut!

På et lite minutt hadde jeg nådd Ladestien og lungene fyltes av frisk luft. Snøen knirket taktfast under føttene og selv om jeg hadde gått langs fjæra utallige ganger, var det akkurat som om jeg opplevde alt for første gang. Norge var stengt ned, ungene skulle ikke på skolen, og selv satt jeg i karantene etter en sjelden tur til utlandet. Men naturen var åpen for besøk en tidlig morgentime på Nedre Charlottenlund. Jeg skulle sitte i karantene i 13 dager, og kjente at jeg var helt avhengig av å komme meg ut. Rutinen ble at jeg tok meg en luftetur i nærmiljøet hver dag, enten tidlig om morgenen eller sent om kvelden for å unngå å møte andre. Dette ble ett av dagens absolutte høydepunkt, og da karantenen var over bare fortsatte jeg med det. Dette siste året har jeg derfor kommet tettere på mitt eget nærmiljø enn noe år tidligere og det har virkelig vært en takknemlig reise.

Gleden over vårens første hestehov i veikanten, og det vakre skuet når rødkløveren står i full blomst ved Leangen gård. Jeg har sett fiskestimer i Hasselbakkfjæra og måkeungenes ustødige skritt i Hansbakkfjæra. Jeg har hatt et morgenmøte med en nysgjerrig rev på Rotvoll og veket plassen for rådyr i fullt firsprang ved Skovgård. Jeg har fått studere ekornene ved Rotnissen og har blitt varm i hjertet av synet av andemor, andefar og ungene under brua ved Grillstad. Jeg har sett fantastiske soloppganger og solnedganger fra St. Hanshaugen og kjent både regn, snø og hagl mot ansiktet.

Vi har alle mistet mye dette siste året på grunn av pandemien, men jeg har vunnet noe også: Jeg har fått så mange naturopplevelser bare ved å gå ut av ytterdøra mi, og jeg vet ikke om jeg hadde fått alle disse erfaringene, hadde det ikke vært for at så mye av alt det jeg skulle gjøre, bare forsvant i smittevern og avlyste arrangement.

Mange av turene har gått langs Ladestien. Jeg og ungene har gått stien til Midtbyen for å kjøpe softis og vi har grillet pølser og sett en strandet breiflabb i Devlebukta. Både Ringvebukta og Pettersenfjæra har vært målet for mange joggeturer. Vi har gått utallige ganger til Flipper og Rosenborg bakeri på Ranheim for å drikke kaffe, og når stormen kom i begynnelsen av mars gikk vi til moloene i Rotvollfjæra og ytterst på Grilstad Marina for å kjenne på naturkreftene.

Mange ganger når høstmørket har kommet før om årene, har jeg ønsket meg gatelys langs Ladestien. Men i vinter har jeg oppdaget noe nytt. Prøv å gå langs Ladestien mellom Rotvoll og Pettersenfjæra i mørket når det er snø! Lysene fra bebyggelsen lyser opp snøen på en måte som gjør hodelykt helt overflødig, og det er som å bevege seg i en filmkulisse der alle lydene fra storsamfunnet blir dempet og det eneste du hører er lyden av dine egne føtter og suset fra fjorden. Ren magi!

Moa tur 1 3

En tur langs fjæra på Ranheim er bare vidunderlig!

I dette annerledesåret, med så mange begrensninger når det gjelder reising og sosial omgang, har mye handlet om å fylle dagene hjemme med små gleder. Som da vi tok en spontan tur til Solemsvåttan en sen sommerkveld og 13-åringen utbryter: "Mamma, det er dette som er sommer for meg; å gjøre artige ting, selv om det nesten er natt"!

Eller som i vinter, da jeg hadde gått på ski mens ett av barna hadde vært på fotballtrening i Abrahallen, og jeg i bilen på tur hjem spør: Skal vi bare dra nedi fjæra og bade etterpå? Og barnet svarer -Ja!

Flere i nabolaget har begynt å bade året rundt. I helgene møtes vi ved høyvann og dupper oss i sjøen i noen heftige sekunder, mens vi etterpå varmer oss på samvær med naboer, utveksling av siste nytt og artige historier. På julaften og nyttårsaften var vi nærmere 20 personer i vannet samtidig. Det ble et utrolig fint minne.

Denne teksten blir skrevet i kjærlighet til et nærområde der vi har mulighet til å komme tett på naturen, og i takknemlighet over at jeg har anledning til å gjøre nettopp det.