A+ A A-

av: Harald Walldén                                     foto: Ranheimsavisa og Christian Lauritsen

Ny tribune

Her blir det mange gode opplevelser både på Harald Walldén og oss andre i 2018

Harald Walldén hadde lagt ut en fortreffelig historisk fortelling på Ranheimsavisas Facebook-side som er møtt med stor interesse og har fått mange «likes». Haralds innlegg har selvfølgelig sitt utgangspunkt i den bragden Ranheim stor for i lørdagens kamp mot Sogndal, opprykket til Eliteserien og spill mot de «store» i 2018. Han gjør samtidig et veldig interessant sveip over Ranheim i tidligere tider, om sosiale og politiske forhold og ståsted, - og fotballen! Innlegget har vi fått lov å publisere i Ranheimsavisa. Dette må ha interesse både for gamle og nye ranheimsbygg. Vi takker Harald for hans historie og imøtekommenhet. Vi gir ordet til Harald (overskrifter har vi satt inn etter egen vurdering, men forhåpentligvis slik at Haralds fortelling ikke ødelegges.) Samtidig tror vi han på hans egne ord om at det blir sesongkort på Ranheim også i 2018 selv om han flytter til Kristiansund. Der blir han å se på bortetribuen når Ranheim kommer!

Tenk å få oppleve dette - seksti år siden forrige gang: ELITESERIEN! Klokka er 0330 natt til søndag, og jeg sier som Einar Skjæraasen: «Og itte får je sova, og itte vil je hell!»

Ikke barnedåp på søndager om Ranheim hadde hjemmekamp

På Ranheim visste alle at man holdt ikke barnedåp på de søndagene Ranheim spilte hjemmekamp i Hovedserien (som var navnet på Eliteserien den gangen). På den tiden ble alle kampene spilt søndag kl 1300. (Lyden av Sousa-marsjer gir meg fremdeles nesten samme sakrale stemning som kirkeklokker.) Presten Guldvog (forgudet, om jeg kan si det sånn, av min Farmor) var foruten å være en meget habil kulestøter, også en stor fotballentusiast.

Han kunne selvfølgelig ikke nekte et barn dåpssakramentet (det skulle tatt seg ut!), men historiene forteller at seremonien gikk temmelig raskt unna for dem som ikke hadde sjekket terminlisten på forhånd. Man måtte jo få dem ut av kirka så fort som mulig. Deretter springmarsj hjem til presteboligen, et hurtig skift til sivile klær, og ny springmarsj de 300 meterne bort til banen – av og til i svart oljeregnjakke (eller var den mørkebrun?) og slagstøvler, så vidt jeg husker. (Det var jo ikke slik at dåpskjolene var hvit og blå – men jeg liker å tenke at de kunne vært det.)

Fabrikkens ledere og funksjonærer stemte Høire og handlet på Rian

Ranheim hadde et rikt organisasjonsliv med stor dugnadsånd, og var på mange måter ganske oversiktlig: Ledelsen og funksjonærene på fabrikken stemte Høire (det hette så den gangen) og handlet på Rian ved jernbanestasjonen, lærerne stemte Venstre og Menighetsrådet Kristelig Folkeparti. Bøndene opp mot Teslia, oppe på Reppe eller mot Være stemte Bondepartiet (senere omdøpt til Senterpartiet), mens alle de andre stemte Arbeiderpartiet (75-80 prosent) eller kommunistene (opp mot 8-10 prosent) og handlet på Samvirkelaget (også kalt Foreninga) som hadde fem avdelinger rundt om.

Men alle var samlet om idrettslaget

Liten 2

De to gamle stjernene er fortsatt på plass. "Burus" fortsatt i treningstøy, mens "Liten" er mer avslappet i klesveien. Han har tross alt passert 91 år.

Men uaktet hvor man hørte hjemme politisk, sosialt eller kulturelt, samlet man seg om idrettslaget, som kunne skilte med utallige norgesmesterskap (samt olympisk medalje) i friidrett og fremragende vintersportsutøvere både på ski og skøyter. Men først og fremst fotballaget med landslagsspillerne Johan og Hans Saksvik og alle de andre. Ikke minst ytre høyre Leif ”Liten” Lauritsen som fremdeles er tilstede på tribunen og lever seg inn i kampene i en alder av 91. Og Gunnar ”Burus” Guldberg selvfølgelig, de to eneste som fremdeles lever.

De har skjønt svært lite, de som tror at fotball bare er en kamp hvor 22 spillere springer etter en ball i 90 minutter – som kunnskapsløse folk i sin uvitenhet av og til hevder. Det handler i første rekke om stolthet, identitet og tilhørighet.

Når jeg nå skal flytte til Kristiansund (hjembyen til lagets målscorer i semifinalen 1953, Jakob Jæger), blir det jo bare i fysisk forstand, og ikke mentalt. Og så skal jeg selvfølgelig kjøpe sesongkort til neste sesong og ta turen oppover annenhver søndag, henge opp ranheimsflagg på kampdager og stå på bortetribunen i Kristiansund og Molde.

Ranheimsrevyer hadde alltid en sang om RIL

Alle revyer på Ranheim hadde gjerne en sang om RIL. Her er et nummer om fotballaget fra Fuskerens revy i 1937. Sangen heter «Fjerde runde» (Mel. Rødgrøt med fløte), og nevner også Kristiansund:

I runde én vi slo

Kvikkan med tre mot to

med tre mot to!

Kvikkan med tre mot to

Kvikkan med tre mot to

I runde én vi slo

Kvik med tre mot to

Dette var runde én

så kommer runde to

den lyder så:

KFK Fotballklubb

vi slo med rubb og stubb

KFK Fotballklubb

vi slo med rubb og stubb

Dette var runde to

så kommer runde tre,

den lyder så:

Steinkjer vi annen gang

slo mens vi heia sang

mer mål vi nu venter på,

gutter hvite blå.

Men så til neste år

vi dem jo alle slår

på kryss og tvers.

Dette var siste vers

dette var siste vers

dette var siste vers

på kryss og tvers

Og denne, denne melomelomelodi,

den er mit svermeri-i-i,

og denne, denne melomelomelodi,

den er mit svermeri-i-i

Det ble dessverre tap mot Odd (1-3) i fjerde runde. Seieren mot Steinkjer kom etter omkamp (1-1 og 3-0). KFK ble slått 3-0.