A+ A A-

Innledning: Kjell A. Arntzen   tekst: Otto Ulseth

Otto Ulseth 1

Otto Ulseth ønsker å holde ungdommen i sitt lokale lag sammen med sine kamerater. Ingen vet om en ung gutt blir en god fotballspillere når vedkommende når alderen.

Rosenborgs bakerikafé i Ranheimsfjæra er blitt vår diskusjonsarena og for noen av oss en tankesmie. Denne tankesmia har jeg skrevet noe om tidligere. Den heter «Vivet`a». Nå er det Otto Ulseths «vettuge» innlegg i Nidaros for noen dager siden, som vekker oss. Innlegget er rettet mot Ranheim Fotballs planer om et «Akademi». Vi kan vel røpe at vi heller mer mot Ottos tanker og meninger enn Ranheim Fotballs.

La meg med en gang slå fast; noe akademi er det ikke. Det er en total feil bruk av ordet akademi. Et akademi er noe som langt overskrider ting som har med fotball å gjøre! I følge Store norske leksikon brukes ordet i dag vanligvis om selskap av forskere eller kunstnere. Her nevnes institusjoner som Svenska Akademien som bl.a. deler ut Nobelprisen i litteratur.

I nyere tid er det først og fremst litterære og lærde selskaper som går under navnet akademi. Det er langt unna Ranheim Fotballs akademi. En god venn av meg sier at Ranheim Fotball SFO er et mer riktig navn i forhold til det som skisseres.

Jeg har vært i kontakt med Otto Ulseth, en dyktig kar innen fotballen. Otto har vært journalist, forfatter, fotballtrener og sportsjournalist i Adresseavisen og Arbeider-Avisa. Otto var bl.a. assistenttrener for Drillo da han trente Iraks landslag. Han har også vært trener for Ranheim og Stjørdals-Blink.

Det er mange som har meninger om Otto Ulseth, men på området fotball og utvikling er han verd å lytte til! Otto har gitt meg tillatelse til at Ranheimsavisa får benytte hans artikkel. Den kommer her og bør være et tankekors for de som styrer med Ranheim Fotball og alle oss som elsker laget!

En kan ikke annet enn å synes synd på Ranheims fotballag, som er omringet av så mange hjelpeløse utviklingsmiljøer. Nå gjør klubben selv heldigvis noe med det.

I tolv sesonger har Ranheim vært et norsk fotballeventyr, bygd på en klar filosofi om å gi drømmene en sjanse for de trønderske talentene som ikke umiddelbart slår gjennom i Rosenborg.

Klubben har overprestert, i forhold til alle tradisjonelle parametere, gjennom systematisk å dyrke den regionale identiteten, på alle mulige måter. Klubben har forstått, som Nils Arne brukte å si det, at «den selv er ei grein på det trønderske fotballtreet», og underforstått at hele treet må gjødsles, også av hensyn til den ene greina.

Nå er treet råtnet. Som Ranheim Toppfotball selv oppfatter det. Her må plantes, kanskje ikke nødvendigvis en gang i trøndersk jord?

Sagt med rene ord: Klubben har etter en nøye vurdering, gjennomført av antatt høykompetente fagfolk, med lang erfaring på høyt nivå, som selv har dyrket fram det ene talentet etter det andre, og sendt dem ut i verden, kommet til den nedslående konklusjonen av det arbeidet som gjøres i Nardo og Namsos, i Strindheim og Steinkjer, i Byåsen og Byafossen, på Frosta og i Flatanger ikke på noen som helst måte holder mål.

Ranheim har, antakelig meget motvillig, men klubben er presset til det, bestemt seg for å starte sitt eget såkalte fotballakademi. Det koster sju millioner. Enn om Ranheim hadde brukt sju millioner på å øse av sin overflod av kunnskap, slik at den hadde regnet ned over miljøene på Kattem og Kolstad, Røros og Rennebu, Selbu og Stjørdal? Hvor mange potensielle talenter hadde ikke da fått optimale vilkår for blomstring?

Ranheim feller i stedet en knusende dom om hele trøndersk fotball, over det arbeidet som gjøres i Trøndelag Fotballkrets og i alle dens medlemsklubber. Et pussig poeng her, som Arne Scheie ville formulert det, er at den som avsier denne dommen er bror til han som styrer fotballkretsen. Der skulle en gjerne vært til stede i neste familiemiddag!

Tanken må jo være at disse tradisjonelt dyktige trønderske miljøene skal bli bedre nå da, når Ranheim skal ta fra dem de ivrigste spillerne. I Ranheim tror de antakelig at hvis du rykker ut tre spillere fra miljøet på Frosta, og to fra Skatval, så blir de gjenværende inspirert.

Og får du tak i et par unggutter fra Orkla, vil det sikkert være motiverende for de som blir igjen der? Vet de ikke at det er tilnærmet umulig å spå om hvilken guttunge fra Frosta som blir den neste Vidar Riseth?

Bjørn Hansen sa det slik: «Det er som å lete etter miner i Afghanistan. Du vet at de er der, men du har ingen anelse om hvor de er». Så kan Ranheim, «annerledesklubben», naturligvis forsvare seg med at de ikke gjør noe annet enn for eksempel Rosenborg.

Joda, og mye er sagt og kunne vært sagt om det som foregår og har foregått der også, og mange innad i sportslig ledelse og i styret i RBK har prøvd å stritte imot, og noen vet at storhetsperioden startet med at klubben satset storstilt på å gjødsle sitt nærmeste omland, Trøndelag – og å dyrke miljøene der.

Ranheim har hittil ikke vært «Nye Rosenborg», blant annet ved å satse sånn som RBK en gang gjorde. Det er mange grunner til å være bekymret for utviklingen i trøndersk idrett, deriblant fotball. Det blir stadig flere.

For den som fortsatt gidder.